Arvtakerne – hinnat ja saatavuus

Våren nærmer seg og neandertalerne, eller folket - som de kaller seg - har lagt ut på sin årlige vandring fra havet til stedet oppe ved fossen hvor de holder til om sommeren. Men i år er ikke alt som det pleier å være. Nye lukter og lyder er kommet til; ting og personer forsvinner på uforklarlig vis, og plutselig står de ansikt til ansikt med det langbeinte "nye folket", homo sapiens. "Det nye folket beveget seg ikke som noe han hadde sett før. De balanserte oppreist på toppen av beina sine, livet deres var tynt som på en veps, og når de gikk, svaiet kroppene fram og tilbake. De så ikke ned på jorden, men rett fram. Og de var ikke bare sultne. Lok gjenkjente sult når han så den. Det nye folket var døende. Kjøttet var sunket helt inn til beina ... Og selv om kroppene deres hadde den samme myke smidigheten som det er i en ung grein, var bevegelsene deres langsomme som i en drøm." WILLIAM GOLDING (1911-93) regnes som en av de største britiske forfattere i det 20. århundre. Hans debutroman, Fluenes herre (1954), ble i løpet av kort tid en kultroman, med fast plass på pensumlister over store deler av verden. Arvtakerne, som Golding selv betraktet som sin beste bok, fulgte året etter. Den kan leses som en fortelling om tap av en uskyld som ikke kan overleve i møtet med den aggressive intelligens, maktbegjæret og den personlige trang til selvhevdelse som boken dramatiserer. Ifølge Golding er dette egenskaper som ligger nedfelt i selve menneskenaturen. Samfunnets og individets skjøre barrierer mot en overveldende natur er et gjennomgående tanke i hele hans forfatterskap. I sin Nobelforelesning i 1983 talte han varmt og personlig om å ta vare på naturen og jorden: Vi har ingen unnskyldning for å tro at dens rikdommer er uuttømmelige eller grenseløse. En spesiell, nær følelse for naturen er et annet trekk som går igjen i alle romanene hans, ikke minst i Arvtakerne.