Annemarie Schwarzenbach

Kort før Anden Verdenskrig kaster verden ud i kaos, rejser fortælleren i Den lykkelige dal ud i den store stilhed i Lar-dalen i det nuværende Iran. I dalen lever han blandt fårehyrder og nomader, høje bjergtinder og brusende flodvand. Dagene går langsomt under den brændende sol, men roen indfinder sig aldrig, for minderne presser sig på, og kærligheden, morfinen og de overvældende syner vil ikke slippe taget i ham. I værket skildrer den schweiziske forfatter Annemarie Schwarzenbach (1908-1942) en verden, der er både fremmedartet og hjemlig, fjern og alligevel tæt på hjertet. Menneskelige fortællinger væves sammen med brudstykker af Irans historie, og med sit skarpe øje for detaljer inviterer Schwarzenbach læseren til at opleve et land, hvor fortid og nutid mødes i en symfoni af farver, dufte og lyde.

Annemarie Schwarzenbach (1908–1942) var del av ein ung, fritenkande generasjon kunstnarar i etterkrigstidas Europa. Sveitsaren var blant dei første forfattarane som våga å skrive skeiv litteratur og fekk svært god mottaking i si tid. Romanen «Vener av Bernhard» er ei reise tilbake til dei frie 1920-åra der alt verkar å blomstre, medan det ulmar under overflata. I romanen møter vi unge Bernhard, som er elska av venene rundt seg. Han er mild og god og ein inspirasjon for dei meir eksentriske, meir eller mindre knekte personlegdommane omkring han. Vi følgjer den unge kunstnarvenegjengen gjennom Europa og blir med til Paris, Berlin, Lugano og Firenze – fristadar for kunstnarar og dei som samtida såg på som avvikarar. Schwarzenbach skriv fram eit miljø der kjønnsroller går i oppløysing og menneske står friare i møta med kvarandre. Boka krinsar rundt tema som kjærleik, venskap, homoseksualitet, fridom, men også lengsel etter tryggleik og det å høyre til. Romanen er i dag sett på som eit sentralt verk i den moderne, skeive verdslitteraturen og det å høyre til. Annemarie Schwarzenbach døydde ung, og familien hennar, som sympatiserte med nasjonalsosialistane, la lok på forfattarskapen hennar, og mange av bøkene hennar vart destruerte. Først i 1980-åra blei ho oppdaga på nytt og blir i dag lovprisa som ein uredd feminist og ein tidleg frontfigur for kampen for eit fritt liv på tvers av normer for kjønn og seksualitet. Skalds klassikarar er ein serie av vellagra, handplukka verk i ny, frisk og nynorsk språkdrakt som skal gi leseglede til folket.

Um zw lf Uhr mittags dr ngen sich die Menschen aus ihren Arbeitsr umen, die Omnibusse und Tramwagen stauen sich, Polizisten stehen auf den grossen Pl tzen und regeln mit weissen Handschuhen den Verkehr; Radfahrer schiessen zwischen den Wagen hindurch, die in langer Reihe vor einer Kreuzung stehen, immer neue Str me von Menschen dringen aus ge ffneten T ren, eilen die Treppen hinunter und mischen sich auf den B rgersteigen mit der rastlos vorbeiziehenden Menge. Unvorsichtig versucht eine kleine Dame, sich zwischen den wartenden Automobilen hindurchzudr ngen, ein junger Mann, der am Steuer seines Wagens sitzt, gibt warnende Signale und winkt ihr mit der Hand. Er tr gt keinen Hut, sein dunkles Haar f llt in die Stirn, er ist von der Sonne verbrannt, selbst die H nde auf dem Steuerrad sind braun, man sieht es, weil er ohne Handschuhe f hrt. Endlich gibt der Polizist ein Zeichen, ungeduldig schaltet Gert ein und f hrt in der langen Reihe quer ber den Platz. Durch eine Nebenstrasse kommt indessen der Knabe Bernhard; er hatte Klavierstunde und tr gt die Mappe unter den linken Arm geklemmt. Auch er ist ohne Hut, sein blondes Haar ist aber ordentlich geb rstet und l sst die helle Stirn frei. Er achtet kaum auf den Weg, er weiss ihn auswendig, eine stille Allee nimmt ihn auf, an deren Ende hinter breitem Gittertor das Haus seiner Grossmutter ihn erwartet. Inzwischen haben sich die Leute zerstreut, nur einzelne Wagen rollen durch die Strassen, die Restaurants f llen sich, man h rt das Klappern der Teller und sieht durch die Fenster Servierm dchen und Kellner mit hochget rmten Tabletts vor bereilen. Alle Schornsteine rauchen, in ruhigeren Quartieren steigenschwarzgekleidete Herren aus ihren Wagen, die Chauffeure gr ssen und fahren wieder fort, Kies knirscht, und Hunde bellen aufgebracht hinter den Gittern.

Schwarzenbach’s clear, psychologically acute prose makes this novella an evocative narrative, with many intriguing parallels to her own life. Annemarie Schwarzenbach—journalist, novelist, antifascist, archaeologist, and traveler—has become a European cult figure for bohemian free spirits since the rediscovery of her works in the late 1980s. Lyric Novella is her story of a young man’s obsession with a Berlin variété actress. Despite having his future career mapped out for him in the diplomatic service, the young man begins to question all his family values under Sibylle’s spell. His family, future, and social standing become irrelevant when set against his overriding compulsion to pick her up every night from the theater so they can go for a drive. Bringing the story back to her own life, Schwarzenbach admitted after publication that her hero was in fact a young woman, not a man, leaving little doubt that Lyric Novella is a literary tale of lesbian love during socially and politically turbulent times.

Since the rediscovery of her work in the late 1980s, Annemarie Schwarzenbach—journalist, traveler, archaeologist, opium addict, and antifascist novelist—has become a European cult figure among free spirited bohemians. Available in English for the first time and beautifully translated by Lucy Renner Jones, Death in Persia is a collage of the political and the private, documenting Schwarzenbach’s intimate feelings and public ideas during four trips to Persia between 1933 and 1939. From her reflections on individual responsibility in the lead-up to World War II to her reactions to accusations from her friends of having deserted Europe and the antifascist cause for Tehran, Schwarzenbach recorded a great deal about daily life in Persia, and, most personally, her ill-fated love affair with Jalé, the daughter of the Turkish ambassador. Chronologically preceding Schwarzenbach’s exquisite travelogue All the Roads are Open, an account of her automobile journey from Geneva to Afghanistan in 1939, Death in Persia is the enthralling diary of an astute observer standing at the crossroads of major events in history and a gorgeous new addition to Annemarie Schwarzenbach’s growing English-language oeuvre.

In June 1939 Annemarie Schwarzenbach and fellow writer Ella Maillart set out from Geneva in a Ford, heading for Afghanistan. The first women to travel Afghanistan’s Northern Road, they fled the storm brewing in Europe to seek a place untouched by what they considered to be Western neuroses. The Afghan journey documented in All the Roads Are Open is one of the most important episodes of Schwarzenbach’s turbulent life. Her incisive, lyrical essays offer a unique glimpse of an Afghanistan already touched by the “fateful laws known as progress,” a remote yet “sensitive nerve centre of world politics” caught amid great powers in upheaval. In her writings, Schwarzenbach conjures up the desolate beauty of landscapes both internal and external, reflecting on the longings and loneliness of travel as well as its grace. Maillart’s account of their trip, The Cruel Way, stands as a classic of travel literature, and, now available for the first time in English, Schwarzenbach’s memoir rounds out the story of the adventure. Praise for the German Edition “Above all, [Schwarzenbach’s] discovery of the Orient was a personal one. But the author never loses sight of the historical and social context. . . . She shows no trace of colonialist arrogance. In fact, the pieces also reflect the experience of crisis, the loss of confidence which, in that decade, seized the long-arrogant culture of the West.”—Süddeutsche Zeitung