Bente Bratlund

17. mai var en liten fristund, men tiden etterpå blir en utfordring for dem alle. De vet hvilken vei det går nå. Ungene også. Det kan ingen gjøre noe med. Selv kan hun kjenne på en ensomhet. Meyer blir på et vis borte for henne enda han er der. Og hun skjenner på seg selv for å tenke slik. Hun skulle heller være takknemlig for den tiden de ennå har. Magnhild har født barnet, og hun kjenner en utrolig følelse av lykke da hun ser på det lille ansiktet. Hun er så glad i sønnen allerede. Morskjærlighet …

Meyer er kommet hjem etter operasjonen. Magdalena er glad for det, selv om det ikke er så mye annet å være glad for. Men en fin påskedag gir den lille familien en viktig fristund. Magdalena går fort hjemover og kjenner plutselig at hun gleder seg. Det er en stund siden hun har følt det slik. Og da hun kommer inn hjemme, har hun med seg frisk luft utenfra, og hun er varm i kinnene. Hun smiler til dem på kjøkkenet. – No kjente eg på at våren kjem, sier hun og henger skjerfet fra seg. Maris tungsinn påvirker hele familien. Sander vet det. Moren hans vil at han skal ta med kona si til legen, men han orker ikke tanken. Da havner hun vel bare på en anstalt.

Magdalena har det travelt, men ikke mer travelt enn at hun kan se at Meyer ikke er bedre. Han venter på time for operasjon. Før det skal hun feire jul – sammen med mannen som betyr så mye for henne. – Eg kan aldri takka nok for den lukka at du ville ha meg, sier hun og legger hodet mot skulderen hans. Han stryker henne over ryggen. – Lukke var det jammen for meg også, at du ville ha meg, sier han. Klaus og moren har ikke hatt det lett, men livet er bedre nå som Magdalena, Meyer og ungene har kommet inn i deres liv. Særlig er Meyer et forbilde for den farløse gutten.

Meyer føler seg ikke bra, og Magdalena er bekymret for om det er noe alvorlig galt med ektemannen … Da de ligger i sengen, og han har snudd seg fra henne, må hun bare spørre. – Er magen din vond framleis? Først svarer han ikke. Så snur han seg mot henne. – Eg trur ikkje medisinen heilt verkar som han skal. Det kjem seg liksom ikkje, sier han lavt. Et kaldt gufs går gjennom henne. Selv om Gunnar bare er et barn, har han møtt mye motgang, og nå har han opplevd enda et tap. Et tap som fyller ham med skyldfølelse.

Bodil legger planer for å komme seg vekk fra Neveen­gården. Pleieren Magnus har et godt øye til henne, og det vet hun å utnytte … Hun har planen klar. Hun vet hva hun vil. Og hun trenger ham. Så får hun bite i seg alt hun ville sagt og gjort. Denne gangen skal hun ikke la seg avvæpne eller drive ut av kurs. Hun skal kontrollere de mørke kreftene i seg. Her skal hun ikke bli.

Magdalena reiser til Bergen for å besøke Pauline, og venninnen kan fortelle at tausa, som nå har blitt sydame i kjolesalongen, får besøk fra bygda … Annas far er blidheten selv. – Eg høyrer du har vore i byen, sier han. Magdalena studerer ham. Om noe ikke skulle være som det bør, vises det ikke. – Ja, eg var og helste på Pauline, sier hun. – Det er ei dame med bein i nesa, det. Ho får det til, den dama, smiler Annas far. Han nevner ikke med et ord at han har vært i kjolesalongen.

Sander kommer for å besøke datteren sin, og ved kjøkkenbordet legger Magdalena merke til at han har en smal gullring på ringfingeren … – Så du er blitt gift mann? sier hun og prøver å presse frem et smil. Han møter blikket hennes. Det er et stort alvor i øynene. – Ja, slik er det no. Eg har ei god kone, sier han. Annas mor har igjen falt ned i tungsinnet, og Anna mener at predikanten som startet det hele, bør komme tilbake og rydde opp. Før Magdalena får tenkt seg om, tilbyr hun seg å skrive til ham.

Magdalena har en mistanke om hva som er årsaken til at tausa svever mellom liv og død, og da hun kommer hjem og forteller Meyer hvordan det står til borte på gården til Annas foreldre, ser hun på ham at han tenker det samme som hun selv. – Det vil vel koma for ein dag, sier hun. Meyer er alvorlig. – La oss tru at bonden sjølv er kar nok til å finna ut av dette, sier han.

Magdalena står og henger opp klær på snoren i hagen da Anna plutselig kommer på besøk. Det er ikke vanskelig å se på venninnen at noe er galt. – Det er fullt kaos heime, det er ikkje til å halda ut heile greia, sier hun. Sverre er bekymret for faren som åpenbart ikke er i form, og spør Magdalena om hun kan forsøke å snakke ham til fornuft.

Magdalena vet at hun aldri vil klare å viske bort synet som møtte henne på låven til Annas foreldre. Skal hun fortelle det til venninnen, eller må hun holde det for seg selv? Hva med moren til Anna? Hvordan kan dette skje? De må ikke se henne. De to der foran henne i fjøset må aldri få vite hva hun har sett. Dette må hun lukke inn i et rom inni seg og låse døren. Det bare vet hun. Sjokket har satt i gang fødselen, og Meyer sender bud på jordmoren. Magdalena blir overrasket da det plutselig står en helt fremmed kvinne i rommet …

Noe har fått moren til Anna til å stå opp fra sengen og ta tak i livet sitt, men hva? Det er noe med moren til Anna nå, en litt for intens iver etter å få henne på tomannshånd. Et øyeblikk blir Magdalena urolig. Er det Bodil? Skal Bodil komme hjem, og det er det som har fått moren på føttene? Sander er bitter på Magdalenas far som skadet ham for livet, og bitter fordi Magdalena aldri mottok brevet han sendte henne. Han har dessuten en mistanke om hvem som sørget for at hun ikke fikk beskjeden om å vente på ham …

Meyer og Magdalena er enige om at noe må gjøres for å redde Gunnar, men de aner ingen ting om hvilke følger det vil få … Det er naturligvis faren til Gunnar som står der ute. Han er rasende. Men også sørpe full. Han greier knapt å stå støtt. – Du har ingen rett til å ta son min! roper han. Stemmen er høy og rasende. – Kom hit med guteknarken, så skal han få så mykje juling at han ikkje kan stå på føtene! brøler han.

Det verste som kunne skje Magdalena, har skjedd. Hvorfor trodde ikke Sander på henne, og hvorfor holdt han ikke løftet sitt? – Vi kan ikkje stå her. Magdalenas stemme er hul, og øynene uttrykker en frykt som ikke lar seg kontrollere. – Vi må finna dei! sier hun høyt. Sander nikker. Nei, han kan ikke stå her som lammet mens datteren er gud vet hvor sammen med en kvinne som viser seg å være en helt annen enn han har trodd. – Eg sa det til deg, hvisker Magdalena.

Pauline og Carl Kristian skal gifte seg i Bergen, men for Magdalena blir ikke bryllupet den hyggelige begivenheten det kunne ha blitt. – Du skal sitte der borte ved familiebordet, nikker hun mot hovedbordet. Meyer begynner å gå mot bordet som hans tidligere svigermor peker mot. Magdalena vil følge etter, men Paulines mor stopper henne. – Ikke du! sier hun høyt. Hun er kjølig i stemmen. – Du skal dit.

Misjonen har fått fullmakt til å ta barna fra de reisende, og det haster med å komme seg vekk. Sander vet at han ikke har noe annet valg enn å bli med, men da rekker han ikke det han har lovet Magdalena. – Vi må koma oss herfra, og det haster, sier onkelen. Han setter et skarpt blikk i Sander. – Det er ditt ansvar å få båten klar, og det så kjapt som du berre kan få til. Det haster å berga ungane. Magdalena og jentene er på besøk hos moren da hun plutselig hører et vilt skrik nede fra sjøen. På brygga står vesle Gunnar og stirrer fortvilet ned i vannet.

Anna fyller tyve år, og foreldrene vil gjøre stas på henne med en fest. Magdalena lar seg overtale til å gå, men det skal hun snart få angre på … Da hører hun at kroken blir satt på på utsiden. – Hallo, eg er her inne, roper hun. Noen kan ha trodd at kroken er glemt satt på. Men hun har jo låst innenfra, så det burde de jo sjekke først. – Hallo, roper hun. Da hører hun en hard latter fra utsiden. Det går kaldt gjennom henne. Hun vet hvem som står der ute. Det er Bodil. Og det er ingen spøk fra hennes side å låse Magdalena inne. Det er ondskap.

Os i Hordaland, 1929 Magdalena har kommet i en umulig situasjon og blir tvunget til å ta et vanskelig valg. Var det slik livet skulle bli? – Eg har snakka med Torkjel. Han tar både deg og barnet. Magdalena ser opp på ham. – Meg og barnet. Han vil ha begge? – Han vil gifta seg med deg og tar barnet som sitt, så vil ingen spørja om noko og undrast. Broren smiler ivrig. – Seier du ja no, så kan far få fred og bli frisk og slepp tenkja meir på dette. Magdalena, du veit dette er den einaste mulige løysinga.

Os i Hordaland, 1928 Hver sommer legger de reisende - splintene - til kai, og sytten år gamle Magdalena og den mørke og vakre Sander får raskt et godt øye til hverandre. Men splintene er ikke vel ansett i bygda, og foreldrene til Magdalena har helt andre planer for henne ... - Du kom, sier han. Hun nikker. Stoler ikke på at stemmen vil bære. Øynene hans er så utrolig vakre. Mørke og dype, som en brønn. Han stryker luggen bakover med en hånd og smiler til henne. Hun svelger. Det skulle ikke være lov for en gutt å være så pen. Bente Bratlund (f. 1952) er fra Os i Hordaland og har i nesten tretti år vært forfatter på heltid. Hun har utgitt en lang rekke barnebøker, romaner og dikt, men Hav og himmel er hennes serieromandebut.

Innheld alle dei 16 bøkene i Leseland-serien som kom i 2018.