Gaute Brochmann

3RW was established in year 2000 as a young and independent office, strongly rooted in Bergen s art and cultural scene. The founding partners of 3RW were all educated (and later, also taught) at the independent Bergen School of Architecture or BAS, a school founded by Svein Hatløy, who oriented the institution towards the philosophy of open form. Open form seeks to create an inclusive architecture. It conceptualizes architectural language as a democratic expression – one which allows for meaningful social transformations. Designs are to be based on and interactive with their context, material and immaterial; of the landscape and climate. 3RW architects regularly work on the completion of diverse sociocultural site analyses, also using this site-oriented methodology in other participation processes, both in the fields of planning and architecture. 3RW s starting point for carrying out sociocultural place analyses is supported by the understanding that a place is not reducible to its physical components, but is an ensemble made of local inhabitants experiences, memories, values and feelings. These analyses help 3RW to identify the many understandings, interests, differences, wishes and needs of an area-bound population. Such analyses critically contribute to the dimension of social sustainability of projects; their purpose is to unearth the relevant aspects of the socially constructed place .

The book discusses the significant changes and expansions at Rikshospitalet, part of a major restructuring of Oslo University Hospital. As of its publication, extensive construction is underway, with parts of the existing buildings demolished and functions temporarily relocated until the new hospital is completed in 2031. This marks 25 years since Rikshospitalet moved from Pilestredet to Gaustad, representing two distinct eras in its history. In 2023, architect photographer Rasmus Hjortshøi was commissioned to capture the hospital s state before the construction began. His photos, showing the wear and tear of 25 years of hospital life, form the core of the book, supplemented by short texts from architects, project managers, users, and artists. The book aims to provide an informal status report as Rikshospitalet enters a new era. Rikshospitalet, established in the 1860s, moved to Gaustad in 2000 after winning an architectural competition in 1990. The new design focused on a humanistic approach, creating a hospital tailored to patients, relatives, and staff, with low-rising buildings, good visual contact with nature, and a unifying glass-covered street. The hospital has continuously evolved with new and changing treatment methods. The current expansion is the largest in its history at Gaustad, significantly increasing the building mass, introducing higher buildings, a new entrance, and traffic patterns, and making substantial changes to the existing structure. The book hopes to highlight the humanistic principles that shaped the new Rikshospitalet and ensure they are preserved and continued in the future. In an era of increasing demands for efficiency and standardization, the need to focus on the human scale is more important than ever.

I Skolevegringsmysteriet forsøker Gaute Brochmann og Ole Jacob Madsen å forstå skolevegring som fenomen. Hva er det som skjer i familiene våre, på skolene og ellers i samfunnet som gjør at noe som var så selvsagt for bare en generasjon siden er i ferd med å bli så umulig for så veldig mange? Før gikk alle på skolen. Flinke og mindre flinke. Nevenyttige og grublere. De som hadde det bra hjemme, og de som ikke hadde det. De som spilte fotball i friminuttene og de som røyka bak trafoen. De aller færreste syntes riktignok det var noe særlig gøy, og alle hadde ting de mislikte: Fra sure lærere til dumme medelever. Fra vanskelige fag til det å måtte sitte stille på en stol dagen lang. Allikevel troppet vi opp, alle som en. Dag etter dag, år etter år. I dag er det ikke slik. Et stort og økende antall norske barn og unge går ikke på skolen. De vil. Men klarer ikke. Fenomenet har forplantet seg fra videregående skole via ungdomsskolen til barneskolen og kalles «skolevegring», og fagmiljøene er enige om at dette er blitt en betydelig folkehelseutfordring. Hva i all verden skyldes denne utviklingen? Og hvorfor ser vi denne komme akkurat nå?

En grøssende fortelling du aldri har lest maken til! Tretten år gamle Jonas Rusten har bare ett ønske for jula: At han endelig skal bli tynn. Og da han står opp en grytidlig vintermorgen i midten av desember for å reise til en helseklinikk for barn, bare vet han at livet hans skal endre seg for alltid. Det har han rett i. Men ikke slik han tror. Pepperkakehuset er en fortelling om å ønske seg noe så mye at du blir blind for alt annet. Og om et mysterium som du må finne ut av før det truer med å sluke deg for alltid.

Skolevegring er et mysterium. Mange av dagens barn og unge velger å vende ryggen til en skole som på grunnleggende nivå ser ut til å være bedre tilpasset dem som individer enn hva tilfellet var for 30 år siden. Hvorfor er det blitt slik? I Skolevegringsmysteriet forsøker Gaute Brochmann og Ole Jacob Madsen å forstå skolevegring som fenomen. Hva er det som skjer i familiene våre, på skolene og ellers i samfunnet som gjør at noe som var så selvsagt for bare en generasjon siden er i ferd med å bli så umulig for så veldig mange? Før gikk alle på skolen. Flinke og mindre flinke. Nevenyttige og grublere. De som hadde det bra hjemme, og de som ikke hadde det. De som spilte fotball i friminuttene og de som røyka bak trafoen. De aller færreste syntes riktignok det var noe særlig gøy, og alle hadde ting de mislikte: Fra sure lærere til dumme medelever. Fra vanskelige fag til det å måtte sitte stille på en stol dagen lang. Allikevel troppet vi opp, alle som en. Dag etter dag, år etter år. I dag er det ikke slik. Et stort og økende antall norske barn og unge går ikke på skolen. De vil. Men klarer ikke. Fenomenet har forplantet seg fra videregående skole via ungdomsskolen til barneskolen og kalles «skolevegring», og fagmiljøene er enige om at dette er blitt en betydelig folkehelseutfordring. Hva i all verden skyldes denne utviklingen? Og hvorfor ser vi denne komme akkurat nå? Her kan du lese et lite utdrag fra teksten i boken:«Til tross for at skolevegring ikke er en diagnose, er det blitt til et paraplybegrep for å beskrive en haug av problemstillinger hos barn og ungdom uten at begrepet i seg selv har noe særlig meningsfullt innhold.» Denne litt respektløse karakteristikken av skolevegring sto i Tidsskrift for Norsk psykologforening i 2020. Og det er bare å nikke gjenkjennende. Alle som leser de tre historiene vi nettopp fortalte, skjønner langt på vei hva som menes med skolevegring, det er jo ikke så komplisert. En mye brukt definisjon er ganske enkelt at skolevegring handler om barn og unge som i utgangspunktet ønsker å gå på skolen – men av ulike grunner ikke får det til. Men dette hjelper oss egentlig bare til å kjenne igjen fenomenet, ikke å forstå det. Så la oss begynne med å liste opp ting det foreligger sikker kunnskap om. Det er for eksempel ganske lett å si noe om konsekvensene av skolevegring. Som forrige kapittel viste er belastningen enorm for dem som rammes, både barna og familiene deres. Det har også vist seg vanskelig for foreldre, skole og hjelpeapparat å reversere skolevegringen når atferden først har satt seg som et mønster. På et overordnet nivå er det, som vi skal se i neste kapittel, mye som tyder på at skolevegring er et stort og økend problem målt i antall tilfeller per år. Debutalder ser ut til å snike seg stadig nedover. Skolevegring har gått fra å være et videregåendeproblem til å ha inntatt ungdomsskolen og bli vanlig også i barneskolen. De samfunnsøkonomiske omkostningene er store, siden utdanning blir stadig viktigere og alternativene stadig færre. Alle taper på at flere barn havner utenfor skolen. Når det gjelder samfunnets bevissthet rundt skolevegring, kan man si at problemet er underbelyst. Riktignok har vi kunnet se en økning i medieoppslag om skolevegringstilfeller de siste årene, men disse oppslagene har fokus på de individuelle tilfellene, ikke fenomenet som sådan. Dette gjelder ikke bare avisartikler, men også brorparten av fagbøker, offisielle skriv og veiledere. Og bra er det, for hvert barn som sliter, fortjener hjelp og støtte. Men som sitatet først i kapittelet beskt understreker, ser vi ingen innsirkling eller definisjon av fenomenet skolevegring. Hvorfor ser problemet ut til å øke, og hva binder de ulike tilfellene sammen? Vil, men kan ikkeDen mest basale definisjonen på skolevegring baserer seg ganske enkelt på hvor mye ubegrunnet fravær som skal til for at det kvalifiserer som bekymringsfullt. Professor Christopher Kearney fra Universitetet i Nevada i USA regnes av mange som den mest toneangivende internasjonale forskeren på skolevegring, og hans tilnærming har hatt stor gjennomslagskraft også i Norge. Han definerer «bekymringsfullt fravær» slik:1. Eleven har mer enn 25 prosent fravær i løpet av to uker.2. Eleven har store problemer med å delta i timene i minst to uker, og det gir betydelige problemer for ungdommens eller familiens daglige rutiner.3. Eleven har minst ti fraværsdager i løpet av 15 uker av et skoleår. Nå kan selvsagt et slikt fravær skyldes flere forhold, så la oss stramme skruene et par omdreininger til og bli litt mer spesifikke. I Norge er det særlig to personer som går igjen som autoriteter på skolevegringsfeltet i dag: Den ene er Jo Magne Ingul, førsteamanuensis ved NTNU og Regionalt kunnskapssenter for barn og unge i...

De digitale prøvekaninene søker å spore historikken og begrunnelsene bak valgene som gjøres, gi en statusrapport om situasjonen i dag – og se på de videre konsekvensene av en stadig mer digitalisert skolehverdag. Etter et foreldremøte på skolen rakte Gaute Brochmann opp hånden og spurte hvorfor datteren hans og alle klassekameratene hennes nå skulle få sin egen iPad. Da han ikke fikk noe overbevisende svar, tok han spørsmålet videre. Først til kommunen, deretter til politikerne på nasjonalt nivå: Hvem hadde bestemt at nettbrett skulle innføres i skolen, og på hvilket faglig grunnlag? Svarene uteble, mens spørsmålene ble stadig flere. Vi lever i et samfunn med samtykkeskjemaer for bruk av jod-tabletter ved atomulykker og retusjering av snørr på barnehagebilder. Når det kommer til tvungen innføring av iPad til barn ned i seksårsalderen skjer det imidlertid helt uten foreldreinvolvering, debatt eller noen form for kvalifisert kunnskap. De digitale prøvekaninene er en hardtslående debattbok som vil sette i gang opphetede diskusjoner rundt middagsbordene og tvinge ansvarlige politikere til å svare for valgene sine. For er det virkelig slik at dagens barn trenger mer digital kompetanse? Eller er det snarere slik at de allerede besitter denne kompetansen, og sårt trenger andre og komplementerende ferdigheter, som evne til fordypning og konsentrasjon over tid?

KONGENS GATE 1 Bygningen - historien - menneskene Kongens gate 1 i Oslo er historien om en hovedstad og et samfunn i stadig endring. Den ærverdige bygningen rett ved Akershus festning har i snart 400 år overlevd kriger, bybranner og rivningsforslag. Den har huset et stort antall svært ulike beboere: Embetsmenn og foreldreløse barn, kontorfunksjonærer og skuespillere - og i dag et sekstitalls arkitekter. I denne rikt illustrerte boken omtaler Lars Roede, Gaute Brochmann og Bård Helland hver sin periode, fra 1625 til i dag. De beskriver Kvadraturens utvikling, arkitektoniske endringer og hvordan ytre utfordringer har preget bygningens utseende og bruk. Arkitekt Arnstein Arneberg blir særlig omtalt, likeså siste store rehabilitering i 2012-14. Vi får også innblikk i det mangfoldige livet som har foregått innfor de tykke murene på Bankplassen, blant annet som hovedkontor for en av Norges første internasjonale bedrifter, O. Mustad Søn. Historiske kart, private fotografier og originale arkitekttegninger bidrar til en vakker og spennende bok om viktig Oslo-historie. Fra forordet til riksantikvar Hanna Geiran: Boken gir ny kunnskap om en av byens eldste og mest særegne bygninger, og burde være spennende lesning uansett om du er interessert i bygningsvern, arkitektur eller rett og slett historien om hovedstaden vår. ------- Lars Roede (f. 1944) er arkitekt, tidligere direktør ved Oslo Bymuseum og antikvar hos Riksantikvaren og Byantikvaren. Roede har skrevet Historisk Atlas over Oslo. Gamle kart forteller (Pax 2016) og Frogner Hovedgård, Bondegård, herskapsgård, byens gård (Pax 2013). Gaute Brochmann (f. 1980) er arkitekt, fast skribent i Morgenbladet og redaktør for Arkitektur N. Har arbeidet som arkitekt bl.a. i MAD arkitekter og vært redaktør i Arkitektnytt og Billedkunst. Bård Helland (f. 1962) er arkitekt og leder for Asplan Viaks Oslo-kontor og hadde en aktiv rolle i prosjektering Kongens gate 1 i 2011-2014.

De digitale prøvekaninene søker å spore historikken og begrunnelsene bak valgene som gjøres, gi en statusrapport om situasjonen i dag – og se på de videre konsekvensene av en stadig mer digitalisert skolehverdag. Etter et foreldremøte på skolen rakte Gaute Brochmann opp hånden og spurte hvorfor datteren hans og alle klassekameratene hennes nå skulle få sin egen iPad. Da han ikke fikk noe overbevisende svar, tok han spørsmålet videre. Først til kommunen, deretter til politikerne på nasjonalt nivå: Hvem hadde bestemt at nettbrett skulle innføres i skolen, og på hvilket faglig grunnlag? Svarene uteble, mens spørsmålene ble stadig flere. Vi lever i et samfunn med samtykkeskjemaer for bruk av jod-tabletter ved atomulykker og retusjering av snørr på barnehagebilder. Når det kommer til tvungen innføring av iPad til barn ned i seksårsalderen skjer det imidlertid helt uten foreldreinvolvering, debatt eller noen form for kvalifisert kunnskap. De digitale prøvekaninene er en hardtslående debattbok som vil sette i gang opphetede diskusjoner rundt middagsbordene og tvinge ansvarlige politikere til å svare for valgene sine. For er det virkelig slik at dagens barn trenger mer digital kompetanse? Eller er det snarere slik at de allerede besitter denne kompetansen, og sårt trenger andre og komplementerende ferdigheter, som evne til fordypning og konsentrasjon over tid?

De siste 15 årene har Oslo gjennomgått enorme forandringer. Fjordbyplanen ble vedtatt i 2000, og er Oslos største byutviklingsprosjekt i nyere tid. Sjønære arealer er tatt fra havneindustri og gitt til kontorer, kultur og leiligheter for å åpne byen mot fjorden. Fotograf Adrian Bugge har fulgt utviklingen fra rivingen av havnen på Tjuvholmen i 2004 frem til 2018 hvor en ny by har oppstått. Med tekster av Hans Petter Blad, Halvor Weider Ellefsen og Gaute Brochmann.

Ordinary people experience it every day. Architects are painfully aware of it. And the Norwegian Architectural Uprising (Arkitekturopprøret) constantly screams it out: By and large, we are building much worse houses than before. And this is despite the fact that Norwegians have never had more money or better education than we do today. So why on earth is that? This is the question driving Gaute Brochmann's book Out of Architecture. And the answer? Brochmann looks for it in the movement that has driven the profession forward for almost exactly a hundred years—namely, modernism. For what actually is modern architecture? Why did it become so popular that we never let it go? And not least: Why is it becoming increasingly clear that it no longer gives us the houses we want? A diverse and personal journey that goes deep into the architectural profession and back out again, undertaken with a simple goal in mind: to help restore the profession's pride and status. We need to break free from a modern way of building houses that has gradually come to feel very old-fashioned, and move into a new architecture. By helping the field step out of one way of thinking about architecture, and transition into the next.