Henrik Thune

Våren 2011 bombet Norge Libya. Samtidig drev Henrik Thune og noen få norske diplomater i all hemmelighet et intenst arbeid for å stoppe krigen. Strengt fortrolig gir et enestående innblikk i krig og fred fra et sted vi sjelden har tilgang til. I boken er vi til stede i Tripoli når diktator Gaddafis sønn får vite at Libya skal bli bombet. Vi er til stede i Paris når utenriksminister Jonas Gahr Støre innser at stormaktene som fører an i krigen ikke har noe ønske om å forhandle om fred. Og i Istanbul når amerikanske diplomater gir slipp på siste mulighet til å samtale med Gaddafis regime. Fra innsiden får vi en beretning om hvordan historien om det nå ødelagte Libya kunne tatt en annen retning. En beretning som er spennende som en thriller, og gir unik innsikt i hvordan norsk fredsdiplomati utøves.

Våren 2011 bombet Norge Libya. Samtidig drev Henrik Thune og noen få norske diplomater i all hemmelighet et intenst arbeid for å stoppe krigen. Strengt fortrolig gir et enestående innblikk i krig og fred fra et sted vi sjelden har tilgang til. I boken er vi til stede i Tripoli når diktator Gaddafis sønn får vite at Libya skal bli bombet. Vi er til stede i Paris når utenriksminister Jonas Gahr Støre innser at stormaktene som fører an i krigen ikke har noe ønske om å forhandle om fred. Og i Istanbul når amerikanske diplomater gir slipp på siste mulighet til å samtale med Gaddafis regime. Fra innsiden får vi en beretning om hvordan historien om det nå ødelagte Libya kunne tatt en annen retning. En beretning som er spennende som en thriller, og gir unik innsikt i hvordan norsk fredsdiplomati utøves.

Dialogue is typically hailed as a progressive force fostering mutual understanding and resolving conflicts. Can it really carry such a burden? Does dialogue really resolve conflicts? In this unique volume international experts critically assess the political role of dialogue, addressing its potential and limitations. Bringing fascinating insights to bear they examine the theoretical underpinnings and conceptual boundaries of dialogue as a tool for conflict resolution. Major recent crises such as the Russo-Georgian war in 2008, the conflict between Western powers and Gaddafi’s Libya, arguments over Iran’s nuclear programme, religious tensions in Egypt after the Arab Spring, the Afghan case, the Sudanese experience and the recent Russo-Ukraine conflict are all considered and the conflict resolution attempts discussed. Using these cases the contributors explore in depth the nature of the dialogue between the actors, the extent to which it worked and what determined its impact.

Henrik Thune ser i dette skarpe essayet på hva den digitale medierevolusjonen gjør med politikerne våre. Vi er pålogget nyhetsstrømmen nærmest døgnet rundt, og nyhetsmediene forventes å produsere nytt stoff kontinuerlig. Hva gjør det med styringen av landet? Jo, politikerne halser etter, fra sak til sak, øyeblikk til øyeblikk. Statsrådene ansetter hundrevis av kommunikasjonsrådgivere, men nesten ingen fageksperter. Og partier er ikke lenger politiske laboratorier som produserer samfunnsstyring og langsiktige strategier. Politikerne ruster seg i stedet med tenketanker og utvalg for å dominere dagens debatt og for å vinne valg. Kan frie digitale medier og et effektivt demokrati leve side om side? Eller lever vi i et samfunn som er i ferd med å miste styringen, og som tumler etter teknologien og nyhetsøyeblikkene innover i fremtiden? FRA BOKA: «'Nå skal jeg fortelle noe ingen politikere våger å si høyt selv om alle politikere vet at det er absolutt sant!' Statsministeren snakker engasjert. 'Det aller meste av jobben som politiker i dag, og da mener jeg alt annet enn noen ytterst sjeldne beslutninger av det aller største slaget, handler om å håndtere nyhetsmediene. Medienes tilstedeværelse! Medienes tyngde! Medienes konstante hyperaktivitet! [...] Det er bare å ta en fortrolig prat med ledere innenfor en hvilken som helst samfunnssektor: næringslivet, militæret, idrettslivet og til og med frivillige organisasjoner. Alle kommer til å fortelle den samme historien. Folk snakker ikke høyt om det fordi de er redde for kritikk fra mediene. Men det er likevel fullstendig sant.'»

Dialogue is typically hailed as a progressive force fostering mutual understanding and resolving conflicts. Can it really carry such a burden? Does dialogue really resolve conflicts? In this unique volume international experts critically assess the political role of dialogue, addressing its potential and limitations. Bringing fascinating insights to bear they examine the theoretical underpinnings and conceptual boundaries of dialogue as a tool for conflict resolution. Major recent crises such as the Russo-Georgian war in 2008, the conflict between Western powers and Gaddafi’s Libya, arguments over Iran’s nuclear programme, religious tensions in Egypt after the Arab Spring, the Afghan case, the Sudanese experience and the recent Russo-Ukraine conflict are all considered and the conflict resolution attempts discussed. Using these cases the contributors explore in depth the nature of the dialogue between the actors, the extent to which it worked and what determined its impact.

Europas økonomiske korthus faller sammen. Den arabiske våren frøs til vinter. Det nordamerikanske imperiet er i ferd med å vakle og Kina reiser seg i øst. Samtidig har Norge gått fra å være et lite land i verden til et land i en liten verden. Det er en tid vi trenger gode svar – og enda bedre spørsmål. Derfor har forskerne og forfatterne og Henrik Thune og Leiv Lunde skrevet en kort og presis debattbok som stiller spørsmålene politikerne ikke tør å stille. Det finnes neppe et tidspunkt i moderne norsk historie da det norske samfunnet har vært mer avhengig og innfiltret i verden utenfor Norge, enn hva tilfellet er i dag. Da kunne man forvente at Norges forhold til omverden tok en stor plass i det norske partipolitiske og offentlige ordskiftet. Men dette er ikke tilfellet. Partipolitikk, valgkamp, nyhetsmediene og offentligheten, blir altfor ofte trangsynte og selvrefererende. Diskusjonen om hva Norge bør prioritere, og satse på internasjonalt, er i stor grad en arena for de få, og slik preget av lite debatt, høy grad av enighet og mangel på åpenhet. Hva Norge kan være i verden er et innspill i valgkampen i 2013. En tilgjengelig, skarp og direkte bok om de utenrikspolitiske valgene som vil forme det norske samfunnets utvikling i årene som kommer – skrevet av dem som har sett hvordan politikken lages.

I dagens globaliserte verden angår utenrikspolitikk oss alle. Av den grunn igangsatte utenriksminister Jonas Gahr Støre UD-prosjektet "Refleks -- norske interesser i en globalisert verden". Hensikten er å stimulere til bred og åpen debatt om Norges rolle i verdenssamfunnet. Rapporten Norske interesser springer ut av Refleksprosjektets arbeid. Det er den første helhetlige drøftingen av globalisering og dens utfordringer for norske interesser siden Berlinmurens fall i 1989 endret på rammene for norsk utenrikspolitikk. I sentrum av rapporten står spørsmålene: - Hva er norske interesser? - Hva er sammenhengen mellom krigen i Afghanistan, norsk sikkerhet og NATOs fremtid? - Hva betyr politisk stabilitet i Asia og Midt-Østen for Norges økonomiske fremtid? - Kan oljelandet Norge forene økonomiske interesser og hensynet til klimaproblemene? "Vi må våge å drøfte våre egne interesser i verden. Vi må gjøre oss klokere med hensyn til hvordan det norske samfunnets ulike mål og behov utfordres av globalisering, og best kan ivaretas. Vi må utfordre oss selv. Vi må våge å teste om utenrikspolitikkens etablerte svar fortsatt er gyldige", skriver Jonas Gahr Støre innledningsvis. Norske interesser er et viktig og aktuelt bidrag til den politiske debatten, og utfordrer vårt bilde av oss selv som land og våre interesser i forholdet til verden for øvrig.