Joan Didion

Writing with the telegraphic swiftness and microscopic sensitivity that have made her one of our most distinguished journalists, Joan Didion creates a shimmering novel of innocence and evil. A Book of Common Prayer is the story of two American women in the derelict Central American nation of Boca Grande. Grace Strasser-Mendana controls much of the country's wealth and knows virtually all of its secrets; Charlotte Douglas knows far too little. "Immaculate of history, innocent of politics," she has come to Boca Grande vaguely and vainly hoping to be reunited with her fugitive daughter. As imagined by Didion, her fate is at once utterly particular and fearfully emblematic of an age of conscienceless authority and unfathomable violence.

I november 1999, etter at familien hadde vært gjennom noen tøffe år, begynte Joan Didion å gå til psykiater. Hun beskrev terapitimene i en dagbok tilegnet ektemannen, John Gregory Dunne. I flere måneder skrev Didion ned samtalene med psykiateren i detalj. De første timene handlet om alkoholisme, adopsjon, depresjon, angst, skyldfølelse og det hjerteskjærende forholdet til datteren Quintana. Etter hvert utviklet temaene seg til å inkludere arbeidet, som hun over tid syntes det ble vanskeligere å konsentrere seg om. De snakket også om barndommen – misforståelser og mangel på kommunikasjon med moren og faren, og hvordan hun tidlig utviklet en egen evne til å forutse katastrofer – og om å oppsummere livet, eller, som hun formulerte det, «hva det har vært verdt». Samtalene skulle strekke seg over mer enn ti år. Didions nedtegnelser er fylt med den særegne intelligensen, presisjonen og elegansen som kjennetegner alt annet hun har skrevet. Det er en usedvanlig intim beretning som avdekker sider ved henne som tidligere var ukjent, men stemmen er umiskjennelig hennes – spørrende, modig og klar, selv mens hun står midt i en av livets mest krevende perioder.

Nedtegnelser til John er dagboksnotatene funnet i Joan Didions hjem etter hennes død i 2021. Notatene er skrevet til ektemannen, John Gregory Dunne, som døde i 2003. Året etter mistet hun datteren Quintana. I november 2009, etter at familien har vært gjennom noen tøffe år, begynner Joan Didion å gå i terapi. I flere måneder dokumenterer hun detaljert samtalene hun har med psykiateren sin, som dreier seg om alkoholisme, adopsjon, depresjon, angst, skyldfølelse og det hjerteskjærende forholdet til datteren Quintana. Etter hvert utvides temaene til å inkludere arbeidet, barndommen og hvordan hun tidlig utviklet en egen evne til å forutse katastrofer. Disse samtalene blir sentrale for Didions forståelse av temaene hun senere utforsket i De magiske tankers år og Blå kvelder, utgivelser som i dag regnes som klassikere innen memoarsjangeren.