Kjell Arild Pollestad

Endeleg på nynorsk! Ein «litterær jærsalat» frå Kjell Arild Pollestad«I 2010 flytte eg heim til Jæren etter over førti års omflakking, med mange år i utlandet, særleg i Frankrike, men også i Roma er eg etter kvart vorten heimekjend. Mange år budde eg og i Oslo, og ikkje minst i Tønsberg, der eg i åtte år var sokneprest. Men kor eg enn var i verda, måtte eg heim til Jæren så ofte det let seg gjera, og få har sete meir på Sørlandsbanen mellom Oslo og Bryne enn eg. Om Jæren har eg gjennom åra skrive mykje, og no har eg som gamal mann sett saman ein litterær ‘jærsalat’ av eigne tekstar frå mitt ljose fastland. Her finst og sumt som ikkje har vore utgjeve før, særleg nokre dikt som eg til tider har mora meg med å skriva når eg heller burde ha gått og lagt meg. På ein måte er alle tekstane nye, for alt eg har skrive på ‘sidemålet’, kjem her på hjartespråket, på ‘målet hennar mor’.» Til Jæren med pater Pollestad er hans fyrste utgjeving på nynorsk.

Ti år etter forrige dagbok er Kjell Arild Pollestad tilbake med oppdatering fra livet. Med sitt umiskjennelige blikk og sin skarpe penn gir han et originalt og sårt tiltrengt bidrag til å forstå samtiden. Sant nok har det skjedd ting i Pollestads liv de siste ti årene, men vel så mye har skjedd i verden ellers. Hvordan står det til med åndeligheten? Hvordan står det til med mannen og kvinnen? Kort sagt hvordan står det til med mennesket i verden i dag? Alt dette, og mer til, er Pollestad innom i sin tekst om tingenes tilstand, sett fra vest i landet der solen går ned i havet.

«... og jeg husker at da jeg lukket boken, satt jeg igjen med den tanken at det er ingen liten ting å være menneske på jorden. En slik tanke har til alle tider vært en av litteraturens vakreste bivirkninger.» Kjell Arild Pollestad i forordet Silvio Pellicos «Mine fengsler» er en av Italias store klassikere. Verket skildrer forfatterens lidelser i østerriksk fangenskap på grunn av hans aktive rolle for Italias nasjonale samling. Boken ble berømt for den historiske konteksten, men vel så mye for verkets eksistensielle refleksjoner, åndelige visdom samt dypt gripende portretter av mennesker og skjebner, som alt rører leseren til tårer. Da «Le mie prigioni» (1832) ble skrevet, bestod det Italia vi kjenner i dag, av større og mindre republikker og kongedømmer, ofte dominert utenfra av stormakter som Spania, Frankrike og Østerrike. Forfatterens kjærlighet til det nasjonale, sammen med den åpne omfavnelsen av hele menneskeheten, setter ham i åndelig slektskap med vår egen Wergeland, som også var hans samtidige. Politiske fangenskap preger dessverre fortsatt vår tid; «Mine fengsler» er en verdifull påminnelse om at veien mot demokrati og ytringsfrihet var lang også i vår del av verden. I solidaritet må minnet holdes levende. Pellicos memoarer har skjønnlitteraturens episke trekk og er rik på dialoger; vi følger den fengslede 31-åringen gjennom ensomhet og fortvilelse, senere også sult og sykdom; hans åndelige og mentale kamper; vi får innsiktsfulle nærskildringer av personer og skjebner som preget hans mange år i lenker: medfanger og voktere, leger, prester og andre sivile; savn og usikkerhet over egen familie, møter med barns lyse sinn, den subtile nerven i kvinnelige relasjoner. Med sin dype og enkle visdom og sine gripende portretter lar ikke «Mine fengsler» leseren vende siste side uberørt.

To kvinnehistorier: Therese og BernadetteFinnes det en åndelig virkelighet bak den vi kan se med våre øyne? Kan den i så fall erfares? Den første kvinnen som kommer til orde i denne boken, Therese Martin, fra den lille franske byen Lisieux, svarer ja på dette spørsmålet. Hun døde bare 24 år gammel i et kloster, men i nattbordskuffen fant man hennes erfaringer nedskrevet. De ble utgitt under tittelen «En sjels dagbok», og er oversatt til mange språk. Her rakk hun å vise verden at det eneste som betyr noe i livet, er Kjærligheten. Samtidig gir hun et nesten rystende levende bilde av et klosterliv de færreste har førstehånds kjennskap til. Kan den åndelige, usynlige virkelighet plutselig komme til syne for et par menneskeøyne? Ja, svarer Bernadette Soubirous fra den lille franske byen Lourdes: Den enfoldige unge jenta både så og talte med en kvinneskikkelse som hun etter hvert fikk vite var jomfru Maria. Så vel statens som kirkens menn anså henne som hysterisk. I denne boken kommer hun selv til orde, ut fra det enorme materiale som finnes i forhørsprotokoller og andre samtidige dokumenter. Mange lot seg etter hvert overbevise, og Lourdes er blitt et av verdens mest besøkte valfartssteder. Også Bernadette endte i kloster, og døde 36 år gammel.

Eneboerliv er syvende bind av en litterær dagbok som han påbegynte for 20 år siden. Med vidd og et treffsikkert blikk er Pollestad som alltid en fryd å lese.

«8. april 2010 var forsiden i VG dekket av et dramatisk portrett av den katolske sognepresten i Porsgrunn, som påstod at en prest to ganger hadde forsøkt å voldta ham da han var prestestudent. Denne presten var meg. I denne boken forteller jeg hele historien, uten bitterhet, i erkjennelsen av at vi alle må gå dit livet leder oss ...»

«23. mars – Sørlandsbanen– INorge lever vi langt fra katastrofene. ... Vi sitter på våre tuer og tenker forbausende likt. Vi er et ensrettet samfunn, hvor de fleste til enhver tid er opptatt av det samme, enten det er drivhuseffekten eller damelandslaget eller Kjell Inge Røkke. 'Den kompakte majoritet', som Ibsen diagnostiserte for langt over hundre år siden, er mer kompakt enn noensinne. Den har alliert seg med det 'politisk korrekte', og har ingen skrupler med å sette grenser også for ytringsfriheten, ikke i teorien, selvsagt – man er jo tolerant! – men i kompaktheten. Den fyller alt, slik at det motsatte synspunkt, den alternative tanke, om noen i det hele tatt har lyst eller mot til å uttrykke den, hverken får sendetid eller spalteplass. ...» Det er en skarp, kritisk, vittig og humørfylt pater vi møter i dette femte bindet av Kjell Arild Pollestads dagbøker. Han kaller seg selvironisk en "landstryker de luxe", og selv om mange har reist lenger og sett mer, er det ingen som har sittet flere timer på Sørlandsbanen.

Den unge "hedningen" i denne boken er en velutdannet økonom. Han har ikke noe ønske om å bli troende, og blir det heller ikke. Men han er gløgg nok til å skjønne at uten et visst kjennskap til den kristne religion, er det umulig å forstå den kulturen som vi europeere tilhører. Dermed henvender han seg til Peter i Roma, som i to årtusener har vært kristenhetens fremste talsmann. I samtalene med ham får han drøftet hva religion egentlig dreier seg om og hvordan den er oppstått, hva det vil si å tro, hva Bibelen er og om verden er skapt av Gud.