Lars Roede

Natt til 17. august 1624 ble Oslo rammet av en brann som raste i tre døgn og la nesten hele byen øde. Bare kirken, noen murhus og grunnmurer sto igjen blant forkullede rester av trehus. Minst 14 ganger hadde byen blitt helt eller delvis nedbrent. Brannen i 1624 var den mest skjellsettende hendelsen i Oslos historie. Kong Christian 4. bestemte derfor at Oslo skulle flyttes til motsatt side av Bjørvika og hete Christiania. Samtidig innførte han murtvang for å unngå flere branner. Lafting, som var den vanlige byggemåten, ble forbudt. Men ble Christiania en murby? Kongen visste at murhus var dyre å reise for de fleste, og han tillot derfor bindingsverk utfylt med murverk. Men byggemåten var lite kjent, og den var uvant for norske tømrere. Utenlandske tømrere og murere måtte oppføre de første husene. Et blandingsprodukt av hjemlig laft og fremmed bindingsverk ble byens byggeskikk. Samtidig ble byen mer internasjonal. De få murhusene vi verner som kulturminner, er ikke representative for bebyggelsen i «Det gamle Christiania», skriver Roede. De tilhørte byens overklasse. Hus for folk flest er det ingen igjen av i sentrum. I denne boken forsøker Roede å tegne et bilde av den tapte bebyggelsen. Hvordan så de ut, husene som jevne borgere bodde i? Hvorfor ble bybildet et helt annet enn i de norske trebyene?

KONGENS GATE 1 Bygningen - historien - menneskene Kongens gate 1 i Oslo er historien om en hovedstad og et samfunn i stadig endring. Den ærverdige bygningen rett ved Akershus festning har i snart 400 år overlevd kriger, bybranner og rivningsforslag. Den har huset et stort antall svært ulike beboere: Embetsmenn og foreldreløse barn, kontorfunksjonærer og skuespillere - og i dag et sekstitalls arkitekter. I denne rikt illustrerte boken omtaler Lars Roede, Gaute Brochmann og Bård Helland hver sin periode, fra 1625 til i dag. De beskriver Kvadraturens utvikling, arkitektoniske endringer og hvordan ytre utfordringer har preget bygningens utseende og bruk. Arkitekt Arnstein Arneberg blir særlig omtalt, likeså siste store rehabilitering i 2012-14. Vi får også innblikk i det mangfoldige livet som har foregått innfor de tykke murene på Bankplassen, blant annet som hovedkontor for en av Norges første internasjonale bedrifter, O. Mustad Søn. Historiske kart, private fotografier og originale arkitekttegninger bidrar til en vakker og spennende bok om viktig Oslo-historie. Fra forordet til riksantikvar Hanna Geiran: Boken gir ny kunnskap om en av byens eldste og mest særegne bygninger, og burde være spennende lesning uansett om du er interessert i bygningsvern, arkitektur eller rett og slett historien om hovedstaden vår. ------- Lars Roede (f. 1944) er arkitekt, tidligere direktør ved Oslo Bymuseum og antikvar hos Riksantikvaren og Byantikvaren. Roede har skrevet Historisk Atlas over Oslo. Gamle kart forteller (Pax 2016) og Frogner Hovedgård, Bondegård, herskapsgård, byens gård (Pax 2013). Gaute Brochmann (f. 1980) er arkitekt, fast skribent i Morgenbladet og redaktør for Arkitektur N. Har arbeidet som arkitekt bl.a. i MAD arkitekter og vært redaktør i Arkitektnytt og Billedkunst. Bård Helland (f. 1962) er arkitekt og leder for Asplan Viaks Oslo-kontor og hadde en aktiv rolle i prosjektering Kongens gate 1 i 2011-2014.

Historiske bykart er vakre og viktige kilder til byhistorie. De er uunnværlige som supplement til skriftlige kilder og billedmateriale om den eksisterende byen. Blant norske byer er Christiania/Oslo en av de best kartlagte. Vi kan finne den på kart ca. 400 år tilbake i tid. Men vi har manglet et historisk atlas - en samlet kronologisk fremstilling. I1814 ble provinsbyen hovedstad, noe som utløste en omfattende byggevirksomhet for å få statsmaktene i hus. Med industrialiseringen på 1800-tallet økte folketallet og boligbyggingen. Ny infrastruktur endret byen. På kart blir veksten - og den sosiale og teknologiske utviklingen - synlig og forståelig: havneanlegg og kjørbare veier, vannledninger og kloakkrør, gass, jernbane, telefon, elektrisitet - og sporveier. Kartene forteller om byens kontinuerlige forandring. Historisk atlas for Oslo er både et uerstattelig oppslagsverk og en gedigen prakt- og gavebok. 1624-1814. Kartene er i denne perioden hovedsakelig lagd av og for militære, med utgangspunkt i Akershus festning. De som i tillegg viser byen, får frem hvordan bebyggelsen vokste utover i Bjørvika og utenfor vollene. 1814-1900. Hovedstadens krav og byens raske vekst dokumenteres av bykart for større områder enn i perioden før. Forsteder, industrivekst og byutvidelser blir gjennomgangstemaer, som belyses ved hjelp av trykte kart. 1900-tallet. Her vises hovedtrekk i utviklingen av den moderne storbyen, som i 1949 la Aker under seg og transformerte et landskap. Det skulle bli fylt av villastrøk, boligblokker, drabantbyer og biltrafikk. Generalplaner fra 1929 og 1950 er med. Byfornyelse og «sanering» dokumenteres, som Vaterland, Vika og Hammersborg. Den første drabantbyen settes på kartet: Lambertseter.

Ukjent for de fleste av oss ligger herskapsgården Frogner omgitt av storbyen på alle kanter, et sted der tiden synes å ha gått langsomt i mange hundre år. Frognerparken kjenner alle, men få vet at den er siste rest av en bondegård som en gang omfattet det meste av Oslos vestkant. Tunet med bygninger fra 1700-årene venter på å bli oppdaget av flere. Denne gjennomillustrerte boken er bokstavelig talt en døråpner til Frogner: en livfull beretning om gården, bygningene og eierne gjennom 400 år. Vi møter rikfolk som Bernt og Mathia Anker, industripioneren Benjamin Wegner, og de siste private eierne som fikk presidentbesøk fra USA. Da kommunen overtok i 1896, ble gården folkepark og museum. Midt i den lange hovedbygningen ligger et tømmerhus fra 1750, forvandlet til herskapshus og ramme for stor selskapelighet. Men tidene skiftet, noen måtte gå fra gård og grunn - og fortellingen om Frogner er ikke uten dramatiske episoder.