Leidulf Melve

Denne boken handler om hvordan man kan få mest mulig ut av å studere fortellinger om fortida. Den diskuterer hva som er mål og mening med historiefaget, forklarer hvordan historikere arbeider, og ser blant annet på hvordan historisk kunnskap ble forstått i tidligere perioder og hvordan vi forstår den i dag. Forfatterne legger stor vekt på den viktige rollen historie spiller i dagens samfunn, for eksempel i individuell og kollektiv identitetsdanning. Boken inneholder mange praktiske råd om både å tenke historisk, og det å lese og skrive faghistoriske tekster. Leidulf Melve er professor i historie ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap, Universitetet i Bergen. Eivind Heldaas Seland er professor i historie ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap, Universitetet i Bergen. Se flere utgitte og planlagte bøker i .

Dette er ei bok om historieskrivingas historie. Historieskriving .nst i sjølv dei eldste samfunn, men det er først på 1800-talet at historiefaget oppstår. Da blir det oppretta universitetsstillingar i historie og det skjer ei profesjonalisering og vitskapleggjering. Denne boka gjev innsikt i fagets utvikling og funksjon og dermed forståing for korleis historiefaget mellom anna er forma av spørsmål knytt til ulike verdivurderingar, ideologiske ståstader, moral, litterære verkemiddel og tematisk fokus. Kunnskap om korleis historikarane har tolka og forstått fortida til ulike tider styrkar skjønet og dømmekrafta i eiga historielesing. Det nye med denne boka er at den også tek føre seg historieskriving frå antikken og mellomalderen. Det har også vore eit mål å framstille norsk og skandinavisk historieskriving innan rammene av europeisk historieskriving. Tilnærminga er saman liknande i den forstand at likskap og ulikskap mellom ulike periodar og ulike geogra.ske kontekstar i stor grad vert forklart og ikkje berre skildra.

Covid 19-pandemien viser oss tydelig hvor tett verden er bundet sammen. Det gjør også klimakrisen og demonstrasjonene over hele kloden mot rasisme og politivold i kjølvannet av drapet på George Floyd. Vår tids globalisering er særpreget, men globale sammenhenger er ikke noe nytt historisk fenomen. Globalhistorie dreier seg om å forstå de virkelig lange linjene og store sammenhengene i menneskenes historie. Denne boken gir en tankevekkende oversikt over hvordan historikernes fortelling om verden har endret seg gjennom flere tusen år og hvor fruktbart og viktig det er å ha det globale som perspektiv. Det er for eksempel først da man får øynene opp for at mikroorganismer har formet historien vel så mye som kriger og statsmenn.

I takt med eit auka fokus på globalisering, har ulike variantar av globalhistorie også sett sitt preg på historiefaget og historieskriving. Denne forskinga er ofte tverrfagleg, spenner gjerne over fleire historiske periodar og har frå eit utgangspunkt i økonomisk og politisk historie i løpet av det siste tiåret i større grad femna om kulturhistoriske emne. Ei slik perspektivutviding har utvilsamt representert ein vekkjar for eit historiefag som tradisjonelt har vore sterkt knytt til det nasjonale - og for så vidt også til det europeiske. Tilnærminga føyer seg inn under det som gjerne blir kalla «komparativ verdshistorie». I diskusjonen om globalhistoriske tilnærmingar blir denne ofte sett i motsetnad til «globalhistorie» - med den grunnleggjande skilnaden at «globalhistorie» først og fremst er oppteken med global utveksling og dialog. Sjølv om skiljet mellom tilnærmingane er overdrive, er det likevel slik at vekta på samanlikning skil tilnærmingane frå kvarandre. I ei syntetiserande framstilling vil synleggjering av likskapar og skilnader vere heilt grunnleggjande, men utan at dette treng å gå fullstendig på kostnad av eit fokus på global utveksling. Heile det første kapittelet tek i så måte opp både det kommunikative grunnlaget (framveksten av skriftkulturar) og ulike former for global utveksling - økonomisk i form av handelsnettverk og kulturelt i form av reisandes møter med andre kulturar. Ei verd i endring er den første syntetiserande framstillinga på norsk som tek opp globalhistorie i perioden frå kring 500 til 1500.

En kort introduksjon til en fascinerende historisk periode og innsikt i hvordan historisk kunnskap blir til. Hva er middelalderen? Ble vi ikke ferdig med den på 1500-tallet? Nei, svarer Leidulf Melve, middelalderen lever i beste velgående. Game of Thrones og Harry Potter er bare noen eksempler på hvordan middelalderen gis nytt liv over 500 år etter at perioden tok slutt. Svaret på hva middelalderen er, avhenger av hvem du spør. Denne boken gir fire ulike svar. Det første er romantisk og har edle riddere i hovedrollen, det andre er dystert, preget av strenge paver og blodige korstog, det tredje viser hvor moderne perioden var og det fjerde viser ukjente sider ved middelalderen. Sammen sier de noe om hvorfor perioden er viktig for vår verdensforståelse i dag. Slik får leseren både en kort introduksjon til viktige sider ved middelalderen og innsikt i hvordan historisk kunnskap blir til. Leidulf Melve (f. 1972) er professor i historie ved Universitetet i Bergen.«Mens fagfolk pleier å skrive om middelalderen på en tung og truende måte, vil denne bokens tilgjengelige og fengende stil oppmuntre folk uten fagbakgrunn til å fordype sine interesser i temaet. Videre tilbyr boken enkle og koherente forklaringer for de høyst komplekse emnene som venter på ferskmatrikulerte historiestudenter, og vil dermed komme spirende historikere til gode. Selv om etablerte fagfolk neppe vil oppdage ukjente fakta eller teser, bør boken likevel motivere dem til å revurdere sine globale perspektiver på historie og spørre seg selv hvordan fallstudiene deres bidrar til å forstå bedre hva middelalderen egentlig var.» Ian Grohse, «Historisk tidsskrift»

Dette er den første fremstillingen på norsk som tar opp fremveksten av historieskrivning i et globalhistorisk perspektiv. Boken er delvis en videreføring av Melves forrige bok Historie historieskriving frå antikken til i dag, som tok for seg utviklingen av historieskrivning i Vesten. Boken er først og fremst et forsøk på å føre historiografi et steg videre ved å utvide de mer eller mindre eurosentriske rammene for denne forskningen. Det er også en intensjon med boken å øke forståelsen for historieskrivingens mangfold.

Denne boka presenterer den politiske historia til Europa frå oppløysinga av Romarriket til konsolideringa av det nye europakartet etter reformasjonar og revolusjonar i tidleg moderne tid. Ei framstilling av europeisk politisk historie vil naturleg nok fokusere på framveksten til staten, og eit av dei mest tydelege kjenneteikna er mangfald, både i høve til typar av statar og til korleis statsdanningsprosessen gjekk føre seg. Målet er å gje lesaren eit oversyn over dei politiske prosessane som gjennom ein periode på over tusen år leidde Europa frå å være ei samling av førstatlege samband til å bli eit mangfald av einskapsstatar. Framstillinga kombinerer eit fokus på dei lange linene med nærare studiar av viktige historiske hendingar i den einskilde region og stat, frå England i vest til Russland i aust.

I boka viser forfattaren korleis teori blir og har vore brukt i historiefaget, med vekt på den norske fagtradisjonen. Det blir lagt vekt på kva teori er for noko, og dessutan kva funksjon teori har i sjølve forskingsprosessen. Forfattaren ser på korleis historikarar nyttar teori, kva teoriar dei helst nyttar seg av, og på teoribruken innanfor eit knippe teoriintensive felt – slik som den nye kulturhistoria, kjønnshistorie og postkolonial historie. LEIDULF MELVE er professor i historie ved Universitetet i Bergen. Melve er særleg kjent for sine studiar av ålmenta i mellomalderen og for bøker om historiografi. Han fekk Meltzerprisen for yngre forskarar i 2006 for doktoravhandlinga si The Medieval Public Sphere. Continuity and Innovation in the Polemical Literature of the Investiture Contest. I sine historiografiske bøker har han skrive om historieskrivingas historie, frå antikken til i dag og i eit globalt perspektiv.

Historieskriving i Noreg går 1000 år tilbake – til dei første latinske helgenbiografiane og Noregshistoriene. Likevel har denne perioden aldri blitt samla i éi oversikt. Dette er den første samla gjennomgangen av historieskrivinga om Noreg fram til 1800. Boka handlar om dei mange forteljingane om Noreg og det norske, skapt av ei mangfaldig gruppe historikarar – frå kongesoger til refleksjonar om sjølve historieskrivinga. Ho utforskar ikkje berre forteljingane, men òg arbeidsmåtane historikarane nytta for å forstå ei ofte uklar fortid. Under arbeidet låg tankar om kva som gir historie meining – kristendom er viktigast, men òg meir verdslege faktorar som tankar om sivilisasjonsutvikling og klimatiske forhold. Historikarane skreiv om Noreg, men aldri i vakuum. På 1500-talet skreiv Absalon Pedersson Beyer Om Norgis rige, eit verk prega av europeisk lærdomskultur. Verken Om Norgis rige eller andre historieverk frå dei 800 åra denne boka rommar kan ikkje forståast utan å sjå korleis europeiske impulsar forma den norske historiekulturen.