Lukritzia Loven

Eirill har vært ute og jaktet, og kommer stolt og glad hjem til Myrktjernstova med fangsten. Det snur fort til bekymring da hun merker at Gygri ikke er helt seg selv. Etter lang tids forberedelser er det dags for Live og Nikulas’ bryllup, med storslått feiring tre dager til ende. Men før de to skal gi hverandre sitt ja, går Live gjennom et kaos av tanker og følelser. Tidligere hadde det ikke vært tvil i hjertet hennes når hun tenkte på livet hun og Nikulas skulle bygge seg der på Stuphedla, men nå kom frykten snikende. Hva om hun ikke var en god nok kone for ham likevel? Hun som kom fra fattige kår ytterst i Sognefjorden. Hva om hun ikke var i stand til å skjenke ham sønner? Eller noen barn i det hele tatt? Kanskje Herren hadde gjort en feil på veien da han førte henne til Stuphedla? Var hun ment å leve i slik overflod og rikdom?

Live er i Kaupangen sammen med Alda og Åsa for å kjøpe tøy og smykker til bryllupet. Live trives dårlig med mye folk rundt seg, og det er det vanskelig å unngå på markedsplassen og i de travle stretene på handelsstedet. Og så dukker Guttorm Sleikir opp og gjør en brutal tilnærmelse. De unge på Stuphedla og i Bjørketeigen samles til drikkegilde i kyrefjøset, og det foregår ikke helt uten dramatikk. Eydis sto rakrygget fremfor den andre tjenestejenta og tresmeden.– Med hvilken rett legger du deg etter min mann? freste hun. – Din mann? Gunhild sprang på føttene. – Om enhver mann du har lagt deg etter her i livet, er din, blir det ikke noen igjen på oss andre! – Kaller du meg en flyførkje?

Et sted langs Sognefjorden, 1347Astrids nyfødte sønn skal bæres frem til dåpen, og Live får det ærefulle oppdraget å være gudmor til den lille. Men omstendighetene rundt barnets tilblivelse går ikke upåaktet hen. Eirill får tatt i bruk det hun har lært av Gygri da Sverre har et uhell med øksen, og på Stuphedla foregår det både merkelige og skremmende ting. Er det Vigleik som går igjen? – Om det ikke er spor, la Tideke til, – frykter jeg at vi har en gjenganger på gården. Vi hørte alle at det banket på. Selv i det halvmørke rommet og gjennom slørete, tårevåte øyne så Live at Sverre krympet seg og ble blek i ansiktet.– Nådige Herre, hvisket Åsa. – Hvem skulle hjemsøke oss?– Jeg vet ikke, svarte Nikulas og satte øksen tilbake ved grua. – Men jeg tror vi skal be Jaran male tjærekors over alle dørene på gården i morgen for å være sikre.

Et sted langs Sognefjorden, 1346Eirill overhører Sverre planlegge blodhevn mot Vigleik for utukten mot Astrid, og er rask med å varsle folket på Stuphedla. I lovens øyne er heller ikke Astrid uskyldig i denne saken. Nå må hun stå for retten i Kaupangen, og Live er en av edshjelperne som skal bidra med å tale Astrids sak. Sysselmannen nikket. – Og jeg forstår at du var vitne til brottsverket som Astrid ble utsatt for?– Ja, herr sysselmann, pep hun.– Kan du fortelle oss hva du så? Live merket at hun slet med å trekke pusten. Det knyttet seg i brystet, og fargerike flekker danset foran øynene hennes. Hun knep dem igjen og prøvde å trekke pusten så dypt hun klarte, men det svimlet for henne. Åsa så det, og hun og Rangvald fikk grepet tak i henne før hun ramlet i gulvet.

Et sted langs Sognefjorden, 1346Live skader seg stygt etter å ha falt ned fra et tre, og blir brakt til Myrktjernstova for å få hjelp av Gygri. En binne med unger lusker rundt i skogen nær Stuphedla. Eirill har vært på setra og sett hva det digre dyret er i stand til å gjøre mot andre dyr. Nå får vikingleken med Kyrre og Magnus en brå slutt da rovdyrene dukker opp like i nærheten.– Moren er her når som helst! sa Eirill. Hun grep Magnus i armen og prøvde å dra ham med seg. – Vi må komme oss bort herifra! Hun kunne se redselen i Magnus’ øyne. – Kom, Kyrre, pep han. – Jeg vil ikke være her lenger.

Et sted langs Sognefjorden, 1345Livet går sin gang på Stuphedla gård. Gamle-Nikulas er kommet i jorden, et nytt barn blir født og Live har funnet seg til rette og er i ferd med å stake ut en fremtid. Eirill, derimot, sliter fremdeles med å tilpasse seg normer og regler, og hun kommer stadig i konflikt med Sverre. Men Audun Prest er overbevist om at hun står i ledtog med djevelen, og i ham møter Eirill Sverres overmann. Hva vil presten at jeg skal gjøre? spurte han mellom sammenbitte tenner. – Skal jeg ha henne i bur, bak lås og slå? Er det det du vil? Audun Prest rettet seg opp og stirret hardt på bonden. – Om du ikke kan hanskes med henne, må vi drive det onde ut, sa han. – Ta henne til kirkes i morgen. Han skulte bort på Eirill. – Vi skal nok få henne temmet.

Et sted langs Sognefjorden, 1345Søstrene Live på tolv og Eirill på sju må flykte da husmannsplassen de bor på, blir stukket i brann og foreldrene drept. Moren klarer i siste øyeblikk å få jentene over i en båt og skjøvet den ut på fjorden. Der blir de etter flere dager funnet drivende, i svært dårlig forfatning, av bonden Nikulas. Et nytt liv begynner for den rolige Live, som vet hva livet har i vente og aksepterer det, og den mer viltre og rebelske lillesøsteren, Eirill. Live merket at hun nesten ble litt svimmel. Hjemme hadde det bare vært familien hennes, noen få husdyr og en hund. Hun hadde aldri sett så mange folk på én gang før, ikke engang i kirken. Og nå samlet de seg rundt det vesle følget og overøste Nikulas og Sverre med spørsmål. Nikulas hysjet på dem. – Alt til sin tid, sa han. – Først må disse jentene få mat og hvile.

Eirill går til biskopen for å få edsbrev, slik at hun kan reise fra Bjørgvin. Kaptein Thibault som skal frakte en altertavle til kirken på Stedje, tilbyr henne og Vargvandrerne plass på skipet. Mannskapet er ikke vennlig stemt. De mener kvinner om bord bringer ulykke til sjøs. Gamle Tokk liker seg heller ikke. – Hva gjør du her ute så tidlig? spurte Eirill. Tokk speidet utover den svarte vannflaten. – Jeg ser på Njord som farger himmelen mørk og bølgetoppene hvite. Eirill så utover fjorden. – Hvordan vet du at det er uvær i vente? – Den som er i stand til å se uten øyne, ser lenger enn noen annen. – Så hva har du sett? – En fryktelig storm som kommer til å ta liv. Vi seiler den like i møte.

Cunneke er syk, og Eirill hjelper henne å rømme fra Steinkjelleren hvor hun arbeider som gledespike. Som følge av dette blir Eirill stevnet for retten. Theresa oppsøker oldermennene for å få skilsmisse, men det viser seg å være umulig. Hun vil ikke gi opp og truer med å dra til Köln for å få hjelp. – Hvordan har du tenkt å klare deg uten en mann som kan forsørge deg? spurte onkel Otto. – Jeg har allerede bedt tjenestefolket mitt om å pakke det jeg eier. Otto var stille et øyeblikk før han svarte: – Intet av det som er i dette huset, er din eiendom. Theresa frøs til. – Jeg trådte inn i ekteskapet med både tjenere, kostbare klær og sølv – for ikke å snakke om mynt! Otto reiste seg. – Og loven sier at alt du tok med deg, nå tilhører husbonden din.

Oppholdet i Bjørgvin byr på store utfordringer. Snart går ryktene om seidkvinnen som er kommet til byen, og mange ber om hjelp. Theresa viser Eirill og følget hennes stor gjestfrihet. Når Eirill oppdager at Narve går bak ryggen på Theresa med husbonden hennes, blir hun rasende. Jørgen så seg fort rundt før han løp over tunet og forsvant inn i huset. Like etter kom Narve. Eirill trampet frem og grep ham hardt i armen. –Ditt fordømte mannfolk! Narve skvatt og stirret uforstående på henne. – Hva har jeg gjort nå? – Du vet inderlig godt hva du har gjort, freste hun. – Jeg så deg og Jørgen i stallen! Hvordan kunne du?

Etter å ha tatt farvel med Vargvandrerne går ferden videre mot Bjørgvin. På gården Sæbø søker Eirill og følget hennes husly, men oppholdet blir en prøvelse. Storbonden og fruen er lite vennligsinnede. Mest skremmende er likevel odelsgutten Gudrøds hensynsløse framferd. En dag Eirill er i sauefjøset, nekter han å la henne gå. – La meg komme forbi, ba Eirill. Odelsgutten grep tak i henne. – Jeg er med barn, Gudrød. Gliset hans ble bredere. – Jeg vet det, sa han. – Da kan ikke jeg sette barn på deg. De sto like ved båsen til den olmeste væren. Eirill fryktet ikke beistet, men hun visste at den ikke var videre glad i mannfolk. Hun vippet opp slåen, og Gudrød rakk ikke engang å se hva som skjedde, før bukken kom settende.

Gjensynet med Eirills slektninger blir hjertelig. Roald Sigurdsson og hans kone Elva har flyttet inn på en stor ødegård og tar imot dem med åpne armer. Men Sága er alvorlig syk, og det haster å få hjelp. Døren gikk opp, og Elva steg inn. – Jeg tenkte vi kunne holde blot for Sága. Eirill rykket til. – Det er en hedensk handling. Jeg håper Herren kan gi meg forlatelse for det. – Der jeg kommer fra, holdt vi blot på gammelt vis, sa Elva. – Vi så på oss selv som gode kristne, men vi dyrket like fullt både alvene og de gamle gudene. – Hva sier presten deres til at dere tror på hedningenes guder? undret Eirill. Elva lo litt. – Det er heldigvis langt mellom Eik og Tiugha der presten bor, sa hun.

Drevet av sjalusi og hevnlyst går Jostein til angrep på Eirill. Jaran går imellom, og det blir en forferdelig kamp. Flere hører skrikene og kommer ilende til, blant dem Pater Isak, og Jostein henger ut Eirill på verste vis.– Jostein trakk kniven mot meg, sa Jaran og reiste seg. – Fordi du gikk mellom meg og festemøen min, freste Jostein tilbake. – Jeg er ikke festemøen din! Eirill skrek til ham. – Det kommer jeg aldri til å bli! Jostein grep henne hardt og ristet henne. – Du er en floksførkje og en Jesabel, sa han. – Du lokket meg til deg lik huldra i skogen, og da du ble med barn, brukte du seidkunstene dine til å ta livet av det!