Monica Isakstuen

har det verste allerede skjedd? spør jeg meg eller ligger det verste der framme i neste time, neste uke, måned, neste år? … og hvis det verste ikke allerede har skjedd når skal det skje? og hvordan? ... å innse at alt sammen er basert på en misforståelse at hele din tilværelse slik du kjenner den er feil at alt dette som du omgir deg med er bygget på en dum forveksling! og mennesket du lever sammen med … at det er feil menneske! ... tenk deg plutselig å innse noe sånt tror du ikke at dét ville være det aller verste?

En eldre mor befinner seg på et sted i livet der hun ikke lenger er så lett å få kontakt med. Muligens lever hun litt i sin egen verden, men man kunne vel også si at hennes verden er reell. Hennes voksne barn er sammen om å plassere henne på et hjem. Er det greit å gjøre moren til andre menneskers ansvar, mennesker de ikke kjenner? Kanskje burde de heller ta henne med hjem og selv gi henne alt hun trenger, slik de en gang fikk alt de trengte av henne. Eller, fikk de det? Takk for gaven spinner rundt i livets uunngåelige sirkel, det handler om omsorg, kjærlighet, aldring, skyldfølelse. Å nå fram til hverandre kan være et umulig prosjekt, likevel har mennesket et grunnleggende håp om og en dyp lengsel etter å få til nettopp det. Livet går bare i én retning, alle har en mor. Vi er mange voksne barn.

Tvillingepigerne og deres mor og mormor er taget op i familiens hytte, som har været i familiens eje i flere generationer. Alting har sin plads, alt er formaliseret og bundet til regler, men tvillingerne vil ikke følge dem, de vil være fri. Nogen rører på sig derinde, de ferierende vågner i det lille hvidmalede hus skjult bag granerne. Snart er sommermorgenen i gang, den fyldes af længsler og behov, men også af regler og nedarvede formaninger. Kærlighed og foragt side om side. Gør sådan, ikke sådan, tal sådan her, ikke på den måde, hvordan er det, du opfører dig? Bebrejdelserne truer med at overtage dagen. Hvordan kan en familie være sammen i en hytte? Monica Isakstuen (1976) er forfatter og dramatiker. Hendes romaner og stykker er oversat til flere sprog, og for hendes tredje roman, Vær god mod dyrene, modtog hun Brageprisen. De små piger er hendes fjerde roman på dansk.

Joda, for utenforstående ser det idyllisk uten hvitmalt liten hytte, delvis skjult bak noen klynger med vindherja furutrær Noen rører på seg der inne, de ferierende våkner. Snart er sommermorgenen i gang, den fylles av lengsler og behov, men også av regler og nedarvede formaninger. Kjærlighet og forakt side om side. Gjør sånn, ikke sånn, snakk slik, ikke på den måten, hvordan er det du oppfører deg. Bebreidelsene truer med å ta over dagen. Men så åpner det seg, i forestillingen eller i livet, og noe kan endelig skje.

Kjære Albert er en fantasi over fravær. I tekstens første og eneste sceneanvisning leser vi:Barnet er der. FAREN TIL BARNET er der. Utover det, er ingenting sikkert. Plutselig står mor der bare, midt på natten, i et rom hun åpenbart ikke hører hjemme i. Hun søker svar. Hun må ha svar. Hvordan påvirkes barnet om hun ikke er der? Og hva er forklaringen på at hun ikke er der? Får hun ikke være sammen med barnet? Kan hun ikke være sammen med barnet? Vil hun ikke være sammen med barnet? Er mor rett og slett klin kokos, sprø i nøtta? Kjære Albert hadde urpremiere ved Hålogaland teater høsten 2023.

Joda, for utenforstående ser det idyllisk uten hvitmalt liten hytte, delvis skjult bak noen klynger med vindherja furutrær Noen rører på seg der inne, de ferierende våkner. Snart er sommermorgenen i gang, den fylles av lengsler og behov, men også av regler og nedarvede formaninger. Kjærlighet og forakt side om side. Gjør sånn, ikke sånn, snakk slik, ikke på den måten, hvordan er det du oppfører deg. Bebreidelsene truer med å ta over dagen. Men så åpner det seg, i forestillingen eller i livet, og noe kan endelig skje.

Mine venner er en roman med lige så mange stemmer, som der er venner. Romanen hovedperson har fået en uven. Eller hvad kalder man det egentlig, når to venner ikke er venner mere? Mere end noget andet frygter hun nu uvennens fortælling om hende, uvennens version af sagen. Til en stor, skrækkelig surprise-fest samles alle venner, hovedpersonen nogensinde har haft, eller måske udgaver af den ven, som hun selv har været. En efter en holder de en næsten absurd ærlig tale om hovedpersonen, tåkrummende, udstillende, lige på kornet. Mine venner handler om invaderende venskaber, gode gamle venskaber, konfliktfyldte venskaber, situationsbestemte venskaber og nye venskaber, der minder om besættelser. Hvis man møder alle, som man nogensinde har kendt på én gang, hvem skal man så selv være?” Jeg må indrømme at jeg foretrækker at se jer én og én. Jeg vil ikke ses med jer sådan her, vi er ikke en vennegruppe.”

Det er sommer, det er morgen, det er tomt for müsli. MIN MOR, MIN FAR, MIN SØSTER og MIN BROR våkner til det som kanskje kan se ut som en vanlig dag. Men hvor er JEG? Og hvordan takler man virkeligheten hvis det uvirkelige har skjedd? Monica Isakstuens nye stykke gyver løs på hjemmet som et elektrisk minefelt mellom trygghet og tyranni. Det handler om sorg og tap, om rollene våre gjennom livet, om relasjonene og konstellasjonene vi er en del av, og som er oss, men fortsatt ikke. I Dette er ikke oss følger vi en familie gjennom et dramatisk døgn der skillet mellom kjærlighet og avsky, sorg og ekstase viskes ut. Hva som er mareritt og virkelighet er ikke alltid åpenbart. Stykket er et bestillingsverk for Den Nationale Scene, med norsk urpremiere 26. januar 2022. MIN FARHva med barna? MIN MORDem eier vi ikke MIN FARDe er ikke mine barn MIN MORNei MIN FARDe er ikke mine barneller de finnes ikke? MIN MORVi kan godt si at de ikke finneshvis det gjør ting enklere for deg MIN SØSTERVi finnes ikke? MIN MORNei MIN BRORJeg finnes! MIN FARJeg er lei for det, gutten min MIN SØSTERHvis han ikke finnes er han vel ikke gutten din MIN BRORMamma? Skal du ikke si noe? MIN MORJeg har ikke noe å si MIN BRORMen vi sitter jo her, du ser da vel det? Vi er jo her, mammarett foran øynene dine! MIN FARDu hørte hva hun saDere finnes ikke

Mine venner er en roman med like mange stemmer som det finnes venner. Hovedpersonen har fått en uvenn – eller hva kaller man det egentlig når to venner ikke er venner mer? Mer enn noe annet frykter hun uvennens fortelling om henne, uvennens versjon. På den store, skrekkelige overraskelsesfesten samles alle venner hun har opplevd å ha, eller som hun kanskje selv har vært, og talene som etter hvert holdes er absurd ærlige. Mine venner handler om invaderende vennskap, gode gamle vennskap, konfliktfylte vennskap, situasjonsbetingede vennskap og ferske vennskap som likner besettende forelskelser. Hvem makter man å være i møte med alle man noensinne har kjent? Anmelderne mener: «Det koker når Monica Isakstuen retter skytset mot kontrollerende og intimiderende venninneforhold, i sin nye, grensesprengende roman.» Maya Troberg Djuve, Dagbladet «Mine venner av Monica Isakstuen er inntagende og ugjestmild på samme tid. Litteratur under voldsom vannføring, rett og slett. Lest gjennom musikkens briller er dette poetisk punk. Rått og rett fram.» Christen Hvam, Fredriksstad Blad«Mine venner er en renskåren, klartenkt tekst med et usedvanlig lekent og krystallklart formspråk. I løpet av romanens 270 sider er det ikke et eneste punktum. Linjene er korte. Setningsoppbyggingen er melodisk og poetisk. Kontrasten er stor til ubehøvlede innholdet. Her formidles alt fra grafiske voldsfantasier til syrlige anklager om at man ikke tar nok hensyn til andres følelser. Bebreidelsene fremføres i en språkdrakt full av bannskap og andre tabuord. Effekten er at leseren opplever en sjokkartet fryd over at romanfigurene går over streken. På glimrende vis illustrerer Isakstuen spennet mellom sosialt akseptert oppførsel og ukultiverte instinkter.» Ingrid Åbergsjord, Aftenposten «I en oppdatert minneboktekst kunne det stått: TRE ORD I KROKEN, LES DENNE BOKEN!» Janneken Øverland, Klassekampen «Monica Isakstuen viser fram sin språklige briljans i denne nye romanen. Hun er nådeløs i sine karakteristikker og i sin utforskning av vennskapets natur. En natur som forfatteren vrir og vrenger gjennom 268 sider. Vanskelig å betrakte et vennskap med uhildet blikk etter denne skuddsalven av en roman.» Turid Larsen, Dagsavisen «Isakstuen er dyktig når hun ­beskriver det særegne i denne tosomheten, som er annerledes enn den som oppstår i romantiske parforhold.» Ingeborg Misje Bergem, Vårt Land «Monica Isakstuen mestrer et bredt repertoar når hun løfter vennskapets mangslungne vesen opp som studieobjekt – og som uhyre. […] Isakstuen er en dyktig stilist, og for denne leseren er dramaformen inntagende, med sine elegante og smarte overganger, i kombinasjon med de frie passasjene hvor vennskapet med venninnen tråles og bruddet dem imellom gjenoppleves i skiftende versjoner, fra svart og umulig til mer håpefullt.» Elise Winterthun, Morgenbladet «For 50 år sidan ville denne romanen blitt sett på som eit svik mot kvinnesolidariteten. For 100 år sidan ville han vore komplett uforståeleg. I dag er han høgst relevant.» Marta Norheim, NRK «Når letthetsfølelsen nok en gang kommer over meg, skyldes det ikke at Mine venner ikke er opprørende. Snarere tror jeg det er Isakstuens evne til å skrive både det vonde og det pinlige med humor så vel som vitalitet, som gjør leseropplevelsen så forunderlig lett. Det er derfor all grunn til å lese denne svært så underholdende boka. Alternativt kan man gi den til en god (eller dårlig) venn.» Thea Sundstedt Baugstø, BLA «Isakstuens roman er en sterk temperert tekst som alle som reflekterer over vennskapets mange sider bør ta seg tid til å lese. Den er ganske avansert i komposisjon og handlingsgang, men svært rik og mangetydig i refleksjonsnivå. Språket er konkret, nært og til tider så treffende at det gjør vondt. Både i kropp og sjel.» Jan-Erik Østlie, Fri Fagbevelse

I Rase utforsker Monica Isakstuen et ukontrollert sinne, et sinne som bobler opp i hovedpersonen i omgang med hennes nærmeste, mot barn og mann, mot de hun elsker høyest. Er det denne personen hun vil være, og hvor kommer dette raseriet fra? Rase er roman som på mange måter følger i fotsporene til Isakstuens brageprisvinnende roman Vær snill med dyrene, men i Rase er det et nytt liv som formes, med nye forhold, nye barn og nytt hus, og det er her det virkelig raser: Hvordan å leve med, og oppdra småbarn, den invasjonen av livet og oppgivelsen av selvet det medfører, frustrasjonen og den noen ganger totale hverdagshåpløsheten, og jeg-personens måter å forholde seg til og reflektere omkring dette på, er sentrale tema i romanen. Det er få som klarer å skrive om disse eksistensielle erfaringene like sterkt, og humoristisk, som Isakstuen. Rase er en roman som virkelig brenner, og som vil være med på å løfte Isakstuens allerede store forfatterskap enda et hakk.

"Forfatteren tager modigt og kompromisløst læseren med ind i mørket bag moderskabets lukkede døre." – 5 stjerner, Nordjyske"Sjældent har jeg følt en sådan omsorg for så usympatisk en karakter." – Weekendavisen I Monica Isakstuens nyeste roman udforskes en ukontrolleret vrede. En vrede, der bobler op i hovedpersonen i hendes omgang med sine nærmeste. Mod børn og mand, mod dem, hun elsker højest. Er det den person, hun vil være? Og hvor kommer dette raseri fra? Raseri er en roman, som på mange måder følger i fodsporene på Isakstuens seneste bog, Vær god ved dyrene, men her er det et helt nyt liv, der formes med nye forhold, nye børn og nyt hus. Og det er her, raseriet virkelig opstår: Hvordan er det at leve med og opdrage små børn, den invasion af livet og opgivelsen af selvet, det medfører, frustrationen og den nogle gange totale hverdagshåbløshed? Kun få kan skrive sådanne eksistentielle erfaringer så stærkt, og humoristisk, som Monica Isakstuen. Raseri er en roman, der virkelig brænder – og som brænder sig fast.

For sjette år på rad inviterer Norsk Litteraturfestival til Nordisk seminar. Årets miniantologi, boksingelen NORDISK NU 2019, er den tredje i rekken og inneholder nyskrevne tekster fra sju unge, nordiske forfattere: finske Maria Turtschaninoff, svenske Agnes Lidbeck, grønlanske Sørine Steenholdt, samt de norske forfatterne Birger Emanuelsen, Monica Isakstuen, Johan Mjønes og Heidi Sævareid.

I sin nye roman Rase utforsker Monica Isakstuen et ukontrollert sinne, et sinne som bobler opp i hovedpersonen i omgang med hennes nærmeste, mot barn og mann, mot de hun elsker høyest. Er det denne personen hun vil være, og hvor kommer dette raseriet fra? Rase er roman som på mange måter følger i fotsporene til Isakstuens brageprisvinnende roman Vær snill med dyrene, men i Rase er det et nytt liv som formes, med nye forhold, nye barn og nytt hus, og det er her det virkelig raser: Hvordan å leve med, og oppdra småbarn, den invasjonen av livet og oppgivelsen av selvet det medfører, frustrasjonen og den noen ganger totale hverdagshåpløsheten, og jeg-personens måter å forholde seg til og reflektere omkring dette på, er sentrale tema i romanen. Det er få som klarer å skrive om disse eksistensielle erfaringene like sterkt, og humoristisk, som Isakstuen. Rase er en roman som virkelig brenner, og som vil være med på å løfte Isakstuens allerede store forfatterskap enda et hakk.

Hva slags handling er det egentlig å underskrive et opprop? Hvordan måler man politisk engasjement? Og kan man forårsake reell endring? Den 9. mars ble Monica Isakstuen kontaktet av Hilde Hagerup, som ville inkludere hennes navn på et forfatteropprop for verdighet og anstendighet i flyktningpolitikken. Dette gikk hun – ikke motvillig – med på. Allikevel er hun ikke bekvem med rollen som politisk avantgarde. Ikke bekvem med tanken på å være en talsperson, en saksforkjemper. Går det an å mene de rette tingene, men allikevel sitte hjemme? Ligge på sofaen? Ikke delta? Ikke uttale seg? Kan verden bli bedre på den måten? Eller må vi ut i gatene med paroler og murstein? Anstendig og verdighet er en morsom bastardsamling som belyser nettopp denne politisk-eksistensielle skvisen.

En liten familie på tre er i oppløsning. De klarte det ikke. Karen klarte det ikke. Koret av stemmer melder seg, fra venninner til familieterapeuter, med ord som skal hjelpe: Delt bosted. Mekling. Fordeling. Tilknytning. Forutsigbar adferd. Transitt-fase. Barn er robuste skapninger. Karen lytter til dem, slik en moderne kvinne skal, samtidig som alt i henne gjør opprør. Nei, barnet er mitt. Det er jeg som er dets mor. Det finnes ingenting moderne ved meg. Likevel kommer spørsmålene: I hvilken grad er rollen som mamma knyttet til det å være familie? Er datteren fortsatt hennes når hun er hos faren? Hvis man er mor den ene uken, hva er man i den andre? Vær snill med dyrene er en rå, akutt og opprivende roman om å befinne seg i ruinene av et ekteskap sammen med den man bryr seg om aller mest - annenhver uke. Monica Isakstuen ble tildelt Brageprisen i kategorien skjønnlitteratur 2016 for Vær snill med dyrene.

Poesi hører bryllup og festtaler til, er det ikke sånn? Eller har den en plass også i nyhetsbildet? I Alltid nyheter viser Monica Isakstuen at radioprogram som Dagsnytt 18 og kanaler som NRK Alltid nyheter er like naturlige startsteder for poesi som, tja, professorkontoret, språklaben, psykologtimen, kjøkkenbenken, puben og kirka. Inni her får du dikt initiert av for eksempel gruvekatastrofa i Chile, togulykka på Sjursøya og askeskyen over Island. Samt nyhetene i poetens eget liv, som å miste pappaen sin og bli gravid. Monica Isakstuen (f. 1976) debuterte i 2008 med boksingelen Sånn, borte, og har siden gitt ut romanen Avstand² (2009).

EN FAR vi elsker hverandre veldig høyt VIRKELIGHETEN vent og se EN BROR pappa elsker min mamma veldig veldig høyt VIRKELIGHETEN sikkert like høyt som han elsket min mamma