Blant de største merkverdighetene som finnen fikk se ved ankomsten til Ruija, var Ishavet, den uendelig store, åpne vidda av vann der skogens sønn måtte begynne å søke sitt levebrød. En hadde riktignok alt hørt om det alltid isfrie storhavet, men ikke virkelig trodd på at det aldri ble islagt, selv når det var som kaldest og strendene lå dekket av is og snø. Mustos-Tuomas fra Oulu hadde selv vokst opp ved så mye vann at det ble kalt for hav, men først her åpnet seg det virkelige havenes hav, som til tider kom veltende med dunder og brak, til tider glitret og skinte så klart og vidstrakt som selve himmelrommet, og innimellom igjen lå dekket av en grå, kald, ugjennomsiktig tåke, som en myr hvor døden hersket. Slik beskriver Samuli Paulaharju møtet med havet i Kvenene et folk ved Ishavet (Ruijan suomalaisia), et verk som er blitt kalt «kvenfolkets bibel», og som nå foreligger på norsk for første gang. Boka er resultatet av den finske folkelivsforskerens reiser i 1920-tallets Finnmark, hvor han og hans kone Jenny Paulaharju intervjuet hundrevis av finskættede om deres og forfedrenes liv. Paulaharju var i tillegg en ivrig fotograf og tegner, og hans visuelle dokumentasjon av livet ved Ishavskysten er unik i sitt slag. Samuli Paulaharju levendegjør historien til kvenene, og beskriver den ville naturen så vel som livet i bygder og fiskevær med lyrisk inderlighet og ramsalt humor.
