Sigrid Lunde

Iselin har tatt sin beslutning. Asbjørn har vist en side av seg selv som ikke er til å leve med, så i nattens mulm og mørke drar hun av gårde. Hun vet det blir vanskelig, spesielt uten skussmål, men hun har tro på at det vil løse seg. Det må løse seg. Hva hadde hun egentlig forestilt seg da hun tok landeveien fatt? Kanskje hadde hun vært altfor naiv … Kanskje hun bare skulle ha utholdt livet på Gullvang, for i det minste slapp hun å fryse og sulte der, og litt penger tjente hun da. Hun skjøv bekymringene fra seg. Her var hun, og dette var ikke avslutningen på livet hennes …

Iselin føler at hun har sviktet sitt ansvar og skjemt seg ut, og er forberedt på å få en overhøvling av de sjeldne av Asbjørn. Men som så mange ganger før overrasker han. Han kysset hennes så hardt at leppene nesten ble følelsesløse, før han bråslapp henne. «Du dumme, stolte, vakre Iselin», sa han med en stemme som dirret. «Nå har du virkelig stelt det til!» Prestefruen kommer på uventet besøk. Hun forlanger at Iselin øyeblikkelig flytter tilbake til prestegården …

Et brev som er adressert til Iselin, gjør prestefruen rasende og får henne til å miste besinnelsen fullstendig. Hun rakk ikke å reagere før Sara hadde løftet hånden, slik hun pleide å gjøre når en ørefik var på vei. Iselin var fullstendig uforberedt da flathånden traff kinnet hennes med et sviende klask. Iselin har alltid savnet en god venninne i livet sitt - en hun kan snakke med uten å være redd for at det skal bli spredd utover hele bygda. Et uventet besøk får henne til å lure på om hun endelig har funnet henne.

Iselin skal arbeide på prestegårdssetra i noen uker. Det blir hardt arbeid, men også tid til liv og moro - langt unna den strenge sogneprest Callmeyer. Og både Erling og Asbjørn kommer. Men ikke alt blir som hun trodde ... «Du la kanskje merke til det, Iselin», sa Asbjørn, og nå tok han vekk den trøstende hånden, «at Erling ikke trådte til og forsvarte deg?» De ordene ble for mye for henne. De la hjertet hennes vidt åpent, og tårene trillet nedover kinnene. Det har vært håndgemeng på en låvefest i Laudalen, som endte med at den ene mannen døde av et knivstikk. Iselin er redd for at hun kjenner drapsmannen.

Så lenge Iselin kan huske, har hun vært forelsket i Erling Glitterfoss. Han er spennende og uforutsigbar. Men han hører hjemme i en annen verden, og hun vet at det aldri kan bli dem. Den fattige oppveksten har satt sitt preg på henne. Hun var på vei opp Prestegårdsbakken da hun hørte kjappe skritt bak seg. Med ett sto han der, akkurat slik som hun husket ham - med de blide øynene, den glade latteren og de store smilehullene. Erling Glitterfoss! Asbjørn er Erlings rake motsetning. Han er hardere, mer alvorlig, en tøff mann som Iselin vet hun bør holde seg langt unna.