«Jeg har ikke vært en virtuos skribent. Jeg har ikke som Virginia Woolf, Proust og Joyce gjenskapt følelsenes spill og fanget den ytre verden i ord. Men det var heller ikke min hensikt. Jeg ville få meg selv til å eksistere for de andre, ved å kommunisere til dem på den mest direkte måten, hvordan mitt eget liv smakte: det har jeg nesten lykkes med. Jeg har solide fiender, men jeg har også fått mange venner blant mine lesere. Det var alt jeg ønsket.» Dette er fjerde og siste bind av Simone de Beauvoirs memoarer. Mens de andre tre bindene tar for seg begivenhetene i kronologisk rekkefølge, er dette bindet bygd opp tematisk. Her får vi – ofte nådeløse – portretter av venner og bekjente, parafraser av bøker hun har likt godt, omtale av teaterforestillinger, filmer, og bildende kunst, og av musikk, som hun ble interessert i nokså sent i livet. Simone de Beauvoir og Sartre ble etter hvert viktige politiske aktører: Her beskrives deres møte med Khrusjtsjov i Sovjet i 1963, deltakelsen i Russell-tribunalet om Vietnam-krigen i 1966–67, reisen til Egypt, Israel og Palestina i 1967 og støtten til maoistene og de radikale studentene i Paris, blant annet i mai 1968.
