Trude Marstein

I Elin og Hans møter vi Hans dagen etter at hans kone gjennom 23 år er gravlagt. Med Elins død som bakteppe, utforsker Trude Marstein det tette forholdet mellom mann og kone. Med skarp iakttakelsesevne og stor språklig presisjon skriver Marstein fram historien om et ektepar som sakte, og på nesten umerkelig vis, blir borte for hverandre i hverdagens trivialiteter. ?

Hans er arkitekt i en liten norsk by. En lørdag noen dager etter at hans kone er omkommet som følge av en ulykke, våkner han og tenker tilbake på den hverdagen de hadde sammen. Hans fremstår på mange måter som en tilstivnet, konservativ ektemann og Elin som en yrkeskvinne med en tradisjonell husmorrolle å fylle hjemme. Men minnene vekker også flere følelser til live enn de Hans i utgangspunktet tror seg herre over.

Sterk sult, plutselig kvalme er prosatekstsamlingen Trude Marstein debuterte med i 1998. Samlingen består av 65 små historier, som ofte tar utgangspunkt i parforhold og lett gjenkjennelige situasjoner. Debuten fikk stor oppmerksomhet da den utkom, og ble også tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris (1998). Her er utdrag fra juryens begrunnelse:«Det som imponerer oss er forfattarens observasjonsevne og sikre sans for å balansere uttrykka: Under ei tilsynelatande roleg overflate — med ei detaljert skildring av sansingar og gjenstandar — går det voldsomme bølgjer av innlevelse ned til det vesentlege og nøkterne.»

Det er juni, og Anja og kæresten Pål er på vej til ødegården i Sverige, som Anja stadig ejer sammen med eksmanden Ivar. Der skal være arbejdsweekend, og facaden skal slibes ned og males. Ivar og hans kæreste, Solveig, skal med, og alle børnene vil være der. Anja drømmer om en idyllisk weekend med storfamilien. Men noget murrer lige under overfladen, når alle endelig samles, og det hele skal være så forbandet hyggeligt. Romanen Egne børn af den norske forfatter Trude Marstein er et intenst kammerspil om den fortvivlende jagt på meningsfuldhed. Om ambitioner og skuffelser, selvgodhed og hverdagens små, svigefulde afsløringer. Om børnene og den magt, man har, og ikke har, over dem. Og om glæden og kærligheden, som dukker op i korte glimt, nærmest ved en tilfældighed. Denne bog er oversat af Karen Fastrup

Det er juni, og Anja og kjæresten Pål er på vei til torpet i Sverige som Anja fremdeles eier sammen med eksmannen Ivar. Det skal være dugnadshelg, kledningen skal vaskes og males. Ivar og samboeren Solveig er med, og alle barna er der. Da Lotte fikk høre om fellesdugnad på torpet, sa hun:«Jeg fatter ikke hvorfor dere skal komme da, jeg fatter ikke hvorfor du og pappa skal late som at dere er venner.» Vi spiste middag, hun stakk gaffelen i en kjøttbolle, hun er fjorten.«Dere hater jo hverandre, kan dere ikke bare fortsette med det?» Jeg ble helt på gråten av en sånn beskyldning, jeg klarte nesten ikke snakke.«Det gjør vi vel ikke», sa jeg. «Det har vi aldri gjort.» Egne barn handler om ambisjoner og skuffelser, om pretensjoner og avsløringer. Om vår jakt på tilhørighet og mening, på beruselse og overskridelse. Om barna og makten man har og ikke har over dem, ansvaret og lengselen etter frihet. Og om gleden og kjærligheten som dukker opp glimtvis, nærmest ved en tilfeldighet.

Mine barn og dine barn, nye og gamle partnere - i romanen Egne barn av Trude Marstein møtes storfamilien til dugnad på felles hytte. Dette er sosialrealisme på sitt beste. Som leser sitter vi der ved hyttebordet og blir engasjert, irritert, oppgitt og glad - alt på en gang. En leseopplevelse å få med seg! Det er juni, og Anja og kjæresten Pål er på vei til torpet i Sverige som Anja fremdeles eier sammen med eksmannen Ivar. Det skal være dugnadshelg, kledningen skal vaskes og males. Ivar og samboeren Solveig er med, og alle barna er der. Da Lotte fikk høre om fellesdugnad på torpet, sa hun: «Jeg fatter ikke hvorfor dere skal komme da, jeg fatter ikke hvorfor du og pappa skal late som at dere er venner.» Vi spiste middag, hun stakk gaffelen i en kjøttbolle, hun er fjorten. «Dere hater jo hverandre, kan dere ikke bare fortsette med det?» Jeg ble helt på gråten av en sånn beskyldning, jeg klarte nesten ikke snakke. «Det gjør vi vel ikke», sa jeg. «Det har vi aldri gjort.» Egne barn handler om ambisjoner og skuffelser, om pretensjoner og avsløringer. Om vår jakt på tilhørighet og mening, på beruselse og overskridelse. Om barna og makten man har og ikke har over dem, ansvaret og lengselen etter frihet. Og om gleden og kjærligheten som dukker opp glimtvis, nærmest ved en tilfeldighet.

Stærkt psykologisk menneskeportræt og et intenst familiedrama om, hvor svært det kan være at leve livet, mens det er der. Monika er 13 år og ved, at alt, hvad hun oplever, engang skal tilhøre en anden tid. Hun er 27 år og en ældre professors elskerinde. Hun er 37 år og bor sammen med Geir, de har et barn sammen. Hun er 46 år, fraskilt, har et udhus fuld af kaglende høns og tænker, at livet består af håbløse forsøg på at få enderne til at mødes. Hun er 52 og ser moderens ansigt i spejlet over grøntsagshylden i dagligvarebutikken. Monika kan kun finde fylde og udvikling i tilværelsen gennem stadig nye forhold og opsplittede liv og den evige jagt på intensitet. Så meget havde jeg er en roman om længslen efter et liv fuldt af samhørighed, lidenskab og mening. Et familiedrama om alt det tilværelsen består af, de banale gøremål og prosaiske tanker. Om at stå tilbage med et helt liv – og først da erkende alt det, man har haft: Så meget havde jeg. Denne bog er oversat af Sara Koch.

Monika är 13 år och vet att allt hon upplever kommer att tillhöra en annan tid. Hon är 27 och en äldre professors älskarinna. Hon är 37 och bor hos Geir, de har Maiken som rytmiskt suger på sin napp och saknar hår i nacken. Monika är också 46, har en bakgård med höns och tycker att livet består av hopplösa försök till gemenskap. Hon är 50 år och möter sin mors ansikte i spegeln över grönsaksdisken i mataffären.” Jag hade så mycket” är en roman om längtan efter passion och mening, men också om känslan av att allting glappar, att ingenting går att hålla kvar och att man kanske varken vill eller kan höra ihop med någon.” Jag hade så mycket är en imponerande tät, skarpögd och intensiv roman om samtida kvinnoliv i ett väloljat Medelklass-Norge, ett liv som Marstein skärskådar i alla dess typiska och dråpliga aspekter.” Pia Bergström, Aftonbladet”Berättaren gör för varje kapitel ett nedslag i huvudpersonen Monikas liv: Monika tretton år, Monika tjugo, tjugosju, trettiosju, fyrtiosex, femtio, femtiofyra, snart närmar hon sig sextio. I alla åldrar är närvarokänslan total, temperamentet förändras i takt med åren, och översättaren Lotta Eklund har lyckats få fram den säregna intensiteten.” Aase Berg, Dagens Nyheter”Så in i döden bra” Ulrika Kärnborg, Expressen”Trude Marstein skriver fantastiskt lätt – förstå mig rätt; det är filmiskt, detaljrikt, men aldrig banalt.” Elin Claeson, Sveriges Radio P1”Det är en både vacker och djupt berörande roman, om att försöka leva så fullt som möjligt – och kanske gå miste om det viktigaste.” Margaretha Levin Blekastad, Länstidningen Södertälje

Sara er fire år. Moren hennes er student og skriver på hovedfagsoppgaven sin. I løpet av romanen får vi innblikk i hverdagen deres, i den unge morens svært bevisste og kritiske holdning til egne handlinger, frykten for klisjeer, ønsket om å være en god mor. Men så tetter alt seg til. «… en helt original bok … imponerende håndverk.» Morten Abrahamsen, VG «Det virker lenge mellom hver gang det utkommer en virkelig viktig roman i dette landet. Men nå er Trude Marstein kommet med sin bok nummer to.» Nøste Kendzior, NRK P2, Kulturnytt «… et overbevisende portrett av en ung mor som desperat ønsker kontroll.» Hege Steinsland, Aftenposten «Med årets roman bekrefter hun at hun er en av sin generasjons mest sentrale forfattere.» Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad «Marsteins roman er dramatisk pirrende … språklig er den konsekvent gjennomført.» Kari Mørkved, Adresseavisen «… forunderlig suggererende … Boka er tett og intens … Marstein behersker sitt håndverk, og demonstrerer et originalt talent.» Ellen Pollestad, Nordlys «Den er skremmende god … ein varig forfattar.» Jan Askelund, Stavanger Aftenblad «Plutselig høre noen åpne en dør er skrevet med en språklig nøyaktighet der små detaljer blir talende for større sammenhenger. Det er en gjennomført bok, både motivmessig, stilistisk og tematisk. Marstein er en forfatter en bør holde et våkent øye med i fremtiden.» Gro Jørstad Nilsen, Bergens Tidende

Det er en helg i juli, i en vanlig norsk by. Noen reiser sin vei. Noen kommer. Noen forandres. Noen prøver å gjøre godt. Det handler om alt det som livet kan utsette oss mennesker for. En helg i juli, eller når som helst. «Og ut av dette overmåte breie perspektivet veks det sakte fram eit bilde av det banale, tilfeldige, tragiske og kanskje til og med vakre ved livet til folk som lever nær kvarandre, og som med eller mot sin vilje av og til rører kvarandres sirklar.» Marta Norheim, NRK P2 «Romanen viser også hvilken ekstremt dyktig forteller Trude Marstein er.» Geir Vestad, Hamar ArbeiderbladTerningkast 6. Arnstein Olaisen, Haugesunds avis Terningkast 5. «Marstein har også tidligere gjort seg bemerket som en særdeles elegant stilist, men med denne boken topper hun glatt fordums prestasjoner.» Marius Asp, Spirit «Formidabel, myldrende maurtueroman som først og fremst imponerer i kraft av forfatterens håndverksmessige perfeksjon.» Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten «En mental luftetur på Marsteins fluevinger anbefales herved varmt.» Mie Hidle, Stavanger Aftenblad «Marstein har et skarpt blikk og skriver en klar og upretensiøs prosa med godt driv.» Maya Troberg Djuve, DagbladetI etterkant av romanen mottok Marstein PO Enquists pris for «et forfatterskap på vei ut i Europa».

Tar vi de mest grunnleggende verdiene i vår kultur for gitt i dag? Er de framme i samfunnsdebatten på en måte som folk flest er i stand til å registrere? Er vi opptatt av dem, etterleves de? Verdier i vår tid? er utviklet i samarbeid med Odd Fellow Ordenen i forbindelse med deres 200-årsjubileum. I denne utgivelsen behandler fagfilosofer og skjønnlitterære forfattere verdiene medfølelse, vennskap, takknemlighet, kjærlighet, tilgivelse, respekt, sannhet, toleranse og nøkternhet. Hvilken rolle har de spilt gjennom historien? Og hvilke uttrykk og praksiser ser vi i livene våre i dag? Her er mange tolkninger og mange svar. Samspillet mellom de filosofiske og de skjønnlitterære tekstene viser en unik dynamikk på tvers av sjangere om høyst sentrale temaer. Slik sett er denne boken spesiell.

Monika er 13 år og vet at alt hun opplever, en gang skal tilhøre en annen tid. Hun er 27 år og elskerinnen til en eldre professor. Hun er 37 år og bor sammen med Geir, de har fått Maiken, som suger rytmisk på smokken og har en stripe bar hud i bakhodet. Hun er 46 år, har et uthus fullt av kranglevorne høner og tenker at livet består av håpløse forsøk på sammenføyninger. Hun er 52 år og møter morens ansikt i speilet over grønnsaksdisken i dagligvarebutikken. Så mye hadde jeg er en roman om den aldri hvilende lengselen etter et liv rikt på tilhørighet, lidenskap og mening – men også om følelsen av at alt glipper, at ingenting kan holdes fast, at man kanskje verken vil eller klarer å høre sammen med noen. Dette sier anmelderne: «Med ei stram og finurleg form og med påtakeleg smarte observasjonar viser forfattaren at ingenting menneskeleg er henne framand. Så mye hadde jeg er ikkje berre Trude Marstein på sitt aller beste, men nok ein av årets sterkaste romanar.» Margunn Vikingstad, Morgenbladet «Så mye hadde jeg er antagelig Marsteins mest tilgjengelige roman til nå, et intenst borende familiedrama over nærmere fem tiår. Det har blitt en oppslukende leseopplevelse som ikke viker unna vanskelige, betente spørsmål, med en hovedperson som både fremkaller sympati og irritasjon.» Gabriel Michael Vosgraff Moro, VG Les hele anmeldelsen på VG.no. «Hvorfor lese romaner? Svaret kan være Trude Marstein Så mye hadde jeg. (…) Sjelden får man en så sterk følelse av faktisk å få et annet menneskes liv i destillert og ufortynnet form som i Trude Marsteins siste roman. Ikke et vondt ord om Ketil Bjørnstads gjennomgåelse av årtiene han har levd, eller Karl Ove Knausgårds massive regnskap over eget liv – men det er øl og vin. Marstein er karsk.» Bjørn Gabrielsen, DNLes hele anmeldelsen på DN.no. «Marstein har eit uvanleg skarpt, men likevel forståande blikk for alt det som skjer i og mellom folk. Å få fram det store bildet gjennom å setje saman alle dei uendeleg små brikkene, er ei bragd.» Marta Norheim, NRKLes hele anmeldelsen på NRK.no «Trude Marstein sikrer sitt litterære omdømme med sin ferske roman Så mye hadde jeg. (...) Trude Marstein har skrevet en av sine beste romaner med « Så mye hadde jeg». Den har denne fine blandingen av noe lett og gjenkjennelig, og noe mørkt, ubehagelig og utfordrende. Trude Marstein underholder og avslører, og gir oss noen små stikk i selvfølelsen.» Turid Larsen, Dagsavisen «Marsteins triumf (…) Romanen oppleves smertefullt autentisk, på samme tid gjenkjennelig og forbløffende fremmed. Det skyldes ikke minst språket og fortellermåten, romanens organisering av det fyldige materialet som utgjør Monikas liv.» Tom Egil Hverven, Klassekampen «Trude Marsteins nyaste roman er ei påminning om krafta i litteraturen. (…) Så mye hadde jeg er ei forteljing ein blir oppslukt av, rett og slett fordi ho er så behageleg å vere i. Teksten er så sanseleg og levande, nesten maksimalistisk skriven med detaljrikdommen sin.» Katrine Judit Urke, Dag og Tid «Marstein hører hjemme i toppsjiktet av norske samtidsforfattere.» Finn Stenstad, Tønsbergs Blad «Jeg tror faktisk dette blir Trude Marsteins bokhøst. (…) Det er nydelig sett og drivende ...

Ove er praktiserende læge i Oslo. Han er gift. Han har børn. Han vil være en god læge for sine patienter, en god far. Han elsker sin kone. Men han er også en mand, som let lader sig fascinere af kvinder, og som bare må udleve og følge sine lyster. Han kan bare ikke lade være. Han er utro, da han er 33, han er fortsat på kvindejagt, da han har passeret de 60. Han er utro mod sin første kone med den kvinde, som bliver hans anden. Han glider fra forhold til forhold, fra kvinde til kvinde. Når han risikerer at miste alt, overfaldes han af angst, men han er ude af stand til at ændre kurs. Hjem til mig følger Ove og hans livslange utroskabsodyssé. En nådesløs og påtrængende roman om skilsmissens og utroskabens konsekvenser, om bedrag og selvbedrag – og et studie i kvindejægerens psykologi.

Ove er lege. Han er gift og han har barn. Han er en mann som ikke vil noen noe vondt. Men han klarer ikke la være å by på seg selv. Han er utro når han er 33, han er fortsatt på kvinnejakt når han har passert 60. Han er utro mot sin første kone med kvinnen som blir hans andre. Han er utro mot henne òg. Han glir fra forhold til forhold og fra kvinne til kvinne. Hver gang er det alvor. Hver gang ser han muligheter, og hver gang tror han at ingen skal sitte forsmådd tilbake. Hjem til meg handler om Ove, fra han er en ung nyutdannet lege til han er en godt voksen mann. Det er ikke alltid ting blir slik en har tenkt seg.«Det er år og dag siden jeg har lest en bedre roman som lodder dypere, sannere og rikere … Anbefaling er entydig: Les!» Finn Stenstad, Tønsbergs BladGuri Hjulstad, Trønder-Avisa Mari Nymoen Nilsen, VG Emil Otto Syvertsen, Fædrelandsvennen Eva Fretheim, Moss Avis «Trude Marstein er en råskarp iakttager som formidler sine observasjoner med tilsynelatende lekende letthet.» Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad «Hjem til meg er både typisk marsteinsk og overraskende annerledes. Den er lett og underholdende, og ubehagelig skarp i kantene. Trude Marstein på sitt beste, med andre ord.» Turid Larsen, Dagsavisen «Hjem til meg er like god som Marsteins foregående bøker. Kanskje enda bedre. Det sier ikke så helt lite, for noen som allerede befinner seg i det absolutte toppskiktet i norsk litteratur.» Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen «Trude Marstein skildrar kvardagsliv og ulike psykologiske profilar så treffande at ein skulle tru ho hadde filma levande menneske og lese tankane deira.» Merete Røsvik Granlund, Dag og Tid «... mer umiddelbar, mer drivende, ja mer underholdende (et ord man straks føler for å sette i marsteinske anførselstegn) enn noen av hennes tidligere utgivelser.» Ane Farsethås, Morgenbladet

Byen er en forutsetning for de fleste kunstneres virksomhet; de bor der og henter sitt materiale fra byen. Forandrer den seg, vil de også gjøre det. Stedene i byen passeres hver dag, på vei til noe, til noen, men oppholder vi oss over tid på et av stedene i byen, vil vi se at det vi trodde vi visste og forsto kanskje ikke gjenkjennes lenger; stedet har en annen stemme enn den vi trodde det hadde. Nye bilder og historier vil komme til oss, og det vi trodde vi kjente, åpenbarer noe nytt. Fem norske forfattere som aldri tidligere har skrevet dramatikk, fikk oppdraget å produsere hver sin tekst med utgangspunkt i byerfaringen; utfordringen var å gå inn i stedets stemme, i byens ansikt. UFB (UTEN FAST BOPEL) av Aasne Linnestå. AMPLITUDE av Rune Christiansen. MEDDELELSER av Trude Marstein. MOTORMOUTH av John Erik Riley. IKKE BLI SINT av Gunnar Wærness.