Elisabeth Hammer

Det siste Dora ønsker er å se igjen sin mor. Barndommens vonde år sitter i henne som betent verk, og alt i henne stritter imot. Men så drar hun likevel, og på veien opplever hun noe helt spesielt.Nå lå skogen dekket i hvit vinterdrakt, og solen skinte ned på henne. Dora dumpet ned i den glitrende snøen ved bekken og lukket øynene mens hun kjente på roen og freden. Da hun åpnet dem, så hun igjen den lille spurven. Den fløy mot henne og kvitret. Dora løftet hånden som i en hilsen, og nok en gang fikk hun blikkontakt med fuglen og en intens følelse av at fru Utbøen holdt øye med henne.

Adeline og frøken Storm sniker seg ned på brygga for å finne ut av hvem som står bak smuglingen, men de blir oppdaget.Adeline kjente det kalde stålet fra kniven mot den varme huden på halsen. Mannen holdt så hardt om overarmen hennes at det føltes som om hun satt i en skrustikke. – Svar, ellers kutter jeg deg opp fra øre til øre! freste han med en ånde som stinket av sur røyk og gammel fyll. Adeline fikk ikke frem et ord.

Kom i julestemning med nye julenoveller fra noen av våre mest folkekjære forfattereJuleforberedelser innebærer så mangt, men slakting og høyt promillenivå er ingen ideell kombinasjon, skal vi tro Yvonne Andersen. Hos Trine Angelsen i Lofoten får vi se over gammel julepynt og bli med på å mimre om svunne tiders feiring, og Torill Karina Børnes viser hvordan en dukke kan symbolisere fred og forsoning. I Synnøve Eriksens fortelling får en husholderske en stri tørn og et varmere hjerte når ekteparet hun jobber for, tar til seg et barn. Elisabeth Hammer tar oss med på jakt etter fjøsnissen, Merete Lien sjekker oss inn på Hotell Den hvite rose og Anne MarieMeyer viser at romantikken kan blomstre selv på et sykehus. En gammel dame ser tilbake på en minneverdig julefeiring i Jenny Mickos historie, og Jane Mysens hovedperson Ingrid havner i en situasjon som tvinger moren til å ta et oppgjør med sin egen fortid. Ellinor Rafaelsen viser at bak gylne fasader kan det skjule seg mye grums, og i Martine Strømsnes’ fortelling får hjelp fra uventet hold uventede følger. Karen Støylen viser hva som ligger i begrepet «Du må ikke vente til det kjølner, men slå mot gløden», og Hege Løvstad Toverud runder av med en tur til København og en H.C. Andersen-inspirert historie.Tretten rørende, fornøyelige, romantiske og dramatiske historier du kan hygge deg med i førjulstiden.

Det bygger opp til storm rundt lille Isak, og selv om hovedpersonen selv ikke er gamle karen, forstår han mer enn nok.Isak satte seg på huk, og pusen stanget mot knærne og skuldrene hans. Den malte høyt og strøk halen over ansiktet hans til han hikstet av fryd.– Pus liker Isak. Han kikket opp på Adeline med strålende øynene. – Pus snill. Ikke damen, la han til. – Damen sint på Isak.

Adeline aner ikke hva hun skal gjøre når Vera plutselig dukker opp i Foyngården. Den unge jenta fra Russland er høygravid og levner ingen tvil om hvem som er faren.– Er det Vidar som er far til barnet ditt?Det lød mest som et lite pip, og Adeline så bedende på Vera og håpet at hun skulle si noe for å oppklare denne store misforståelsen.Men Vera svarte ikke. Det så ikke ut som om hun forsto hvorfor de reagerte som de gjorde. Hun så bare på Adeline med mørke, redde øyne.– Vidar, han … Far til barn, hvisket hun til slutt.

Olga lufter Rufsen sammen med Stefan, men så blir hun surret inn i Rufsens bånd og faller. Stefan tar henne imot og holder henne tett inntil seg.– Olga, jeg … begynte han prøvende.– Hva er det, Stefan? hvisket hun.Det så ut som han prøvde å si noe, men så ga han opp. I stedet la han en hånd på hver side av ansiktet hennes. Varsomt holdt han henne fast. Uten å slippe blikket hennes bøyde han seg forsiktig frem og kysset henne.

Adeline blir bortført, og så skjer det utenkelige.Snart hørte hun en underlig, skrapende lyd, og noe tungt landet utenpå teppet hun var pakket inn i. Nå forsto hun hva det var. Spadetak.Igjen landet noe tungt på henne, rett ved hodet denne gangen. Gjennom glipen i teppet så hun jord trille ned fra hodet hennes.Det gikk en kraftig skjelving gjennom kroppen da hun forsto hva som var i ferd med å skje. Hun ble levende begravd!

Endelig skal den onde madame få som fortjent, men så skjer det noe høyst uventet i rettssalen.Madame så svært tilfreds ut der hun gikk. Det så faktisk ut som om hun var i ferd med å bryte ut i latter.Hun skulle skamme seg! tenkte Adeline og knyttet nevene. I det samme falt madames blikk på henne. Da øynene deres møttes, ble madame rykket litt ut av balanse, men så bredte det seg et stort smil om munnen hennes. Det var hånlig og triumferende.

Adeline drømmer at Olga er i livsfare og tar første båt til Kristiania med faren. Men når hun forklarer ham hvordan hun vet dette, blir hun overrasket over reaksjonen hans.– Jeg trodde at du ville le av meg, sa hun. – At du skulle si at jeg var dum som trodde på en drøm.– Jeg har opplevd merkeligere ting enn sanne drømmer. En gang kjente jeg en kvinne som kunne stemme blod, svarte han dystert. – Og det var langt fra den eneste evnen hun hadde.

Mot sin vilje blir Olga sendt til politilegen. På venteværelset forsøker hun desperat å forklare at hun ikke er prostituert.– Ti stille, sa politibetjenten. – Du er full av sykdommer. Før du får en attest, kan du ikke betjene flere kunder. – Men jeg har ingen kunder! prøvde hun seg med, men ble møtt med hånlatter. – Om legen mener at du er syk, blir du tvangsinnlagt på en anstalt. Vi kan ikke ha noe av at du smitter anstendige herrer. Olga ble kald. En anstalt? Lik den hun kom fra?

Adeline trives godt i Gustavs selskap, men en dag dukker hans mor opp.Gustav gikk frem og kysset fru Daltjern velkommen på hvert kinn.– Jeg tok dampbåten, forklarte hun. – Den går rett fra Horten havn og hit til brygga, så det er veldig kjekt. Heldigvis var det ikke bølger, for du vet jo hvor lite jeg tåler.Hun vendte blikket mot Adeline.– Men nå er vi uhøflige, Gustav. Vi glemmer helt at det er andre til stede, sa hun til sønnen og smilte forsiktig til Adeline. – Er det De som er den beryktede frøken Meyer?

Da Vidar kommer hjem mot alle odds og ser Adeline med herr Daltjern, viser han ingen nåde. – Det var en misforståelse, Vidar. Jeg er den samme som før, og … – Den samme? avbrøt han. – Å, ja, det stemmer. Du er jo Elias Vinter! Eller nei, det var du visst ikke. Vet du hva, jeg tror du har rett. Du er akkurat den samme som før. Du lyver og bedrar og bryr deg ikke om hvem du sårer. Ordene hans blandet seg med anklagene fra herr Ludvigsen. Var hun virkelig slik? Å høre det fra herr Ludvigsen var én ting, men fra Vidar?

Ella og Petra overrasker Adeline med en skøytetur. Men Adeline har aldri prøvd skøyter før og sliter med å holde seg på bena – helt til hun får uventet hjelp.– Frøken Meyer? Nå ble jeg overrasket. Jeg trodde ikke at De gikk på skøyter?Herr Daltjern smilte og så på henne med glitrende øyne.– Jeg kan vel ikke påstå at jeg kan gå på skøyter ennå, svarte hun. – Men jeg har ikke tenkt å gi meg før jeg klarer det.– Vil De la meg vise Dem? spurte han og smilte enda bredere.

På middag hos grosserer Ludvigsen, introduseres Adeline for både gule sangfugler og grossererens ukjente datter.– Han er slu, svarte frøken Ludvigsen heftig. – Vet De at han planla drapet i lang tid? Drapet? Adeline grøsset. – Unnskyld, men hvem snakker vi om? spurte hun forsiktig. Frøken Ludvigsen så forundret på henne. – En morder, sa hun lavt. – En iskald drapsmann som vi begge kjenner. Jeg snakker om herr Disen.

Adeline kommer tilbake til Tønsberg og oppsøker to skravlete damer så raskt hun bare kan.– Ta en titt på gjesten vår og fortell meg hvem hun er, avbrøt Petra strengt. Ella kikket bort på Adeline. – Hva snakker du om? Det er jo bare en ung kvinne? Er hun kanskje barnebarnet til herr Klausen, som du svermer for? I så fall ligner hun ikke, og jeg har ikke ... Ella stanset ordflommen helt av seg selv. Øynene videt seg ut, og munnen ble til en stor O.

Da Adeline faller i fossen, må hun kjempe for livet.Etter å ha slått fortvilet rundt seg med armene uten å oppnå noe som helst, traff hun steinen med den ene armen og skulderen. En skarp smerte skar inn i overarmen, men hun rakk ikke å grunne mer over det før hun ble sendt utfor et stryk og trukket under vann. I samme øyeblikk som hun fikk hodet over vann igjen, traff noe hardt henne i ryggen og bakhodet. Hun kjente en ilende smerte, og så ble alt svart.

Tilbake på anstalten får Adeline mer enn nok å slite med, men verst av alt er arbeidslederen.Herr Stovner sto i døråpningen og ventet på dem. Han flyttet seg ikke, og de første pikene som nådde frem, stanset usikkert. – Bare gå forbi, sa han med lys og rar stemme og stilte seg slik at pikene måtte stryke inntil brystet og magen hans når de passerte.

I herr Disens staselige juleselskap avslører Ninette hvem Elias Vinter egentlig er.Adeline var avkledd og avslørt. Ninette sto foran henne og gliste triumferende mens skammen brant i Adelines kinn. – Adeline Meyer! Madame Strømme tok et skritt inn på dansegulvet og skjulte på ingen måte hvor tilfreds hun var. – Du skal bli med meg til anstalten der du hører hjemme!

Vidar klarer så vidt å redde Adeline ut fra det brennende huset, men gleden varer ikke lenge. – Svar meg! utbrøt Vidar forpint. – Har du løyet og holdt meg for narr hele tiden? Hvem er du egentlig? – Vær så snill, ikke vær sint, ba Adeline. – Jeg … – Er det noen der nede? avbrøt en politikonstabel. – Har dere sett noe av betydning for brannen? fortsatte han. – Ja, sa Vidar. – Vi var inne i tollboden. Så snudde han seg bryskt vekk og gikk uten å kaste et blikk på Adeline.

Adeline og barna leker gjemsel i Foyngården. Snart er Vidar med, og da Adeline skal gjemme seg, ender hun opp helt inntil ham.Det lød dempede rop og latter fra den andre enden av gårdsplassen. Lyden var langt unna, og det føltes som om hun og Vidar var helt alene. – Jeg er glad for at du kom tilbake til gården, Elias, sa Vidar lavt. – Du gjør alle glade rundt deg. Han løftet hånden, strøk luggen hennes varsomt bort fra ansiktet. Blikket hans hvilte på leppene hennes, og så lente han seg nærmere.