Lukritzia Loven

Eirill hjelper Yngvil under fødselen, men barnet er svakelig og må døpes raskt. Prest Audfinn blir tilkalt. Når presten forstår at Eirill og følget har levd i skjul på Fjorleifstad, varsler han lensmannen, og de må komme seg vekk. Etter en lang vandring søker de ly i en gammel løe. Neste morgen oppdager de at flere ulver lusker rundt i området. – Hørte du ulvene i natt? Skagabrand sto ved den vesle hella som lå utenfor løa. – Var de veldig nær? spurte Eirill bekymret. Skagabrand pekte på sporene som gikk rundt løa. – Det brygger opp til uvær, fortsatte han. Eirill nikket. – Det hadde ikke vært så ille om styggeværet kom med kraftig vind, sa han og pekte på en båt midt ute på fjorden. – Kanskje kunne den ha veltet lensmannen og følget hans.

Kom i julestemning med julenoveller fra noen av våre mest folkekjære forfattere. Ni underfundige, fornøyelige, rørende, romantiske og dramatiske historier du kan hygge deg med i førjulstiden. I Yvonne Andersens fortelling averterer Peder etter en postordrebrud, men oppdager at kjærligheten er nærmere enn han tror. Trine Angelsens Anna går julen i møte med bare hunden Gizmo som selskap, men så besøker hun bestemoren på sykehjemmet … Hos Ragnhild Havstad er det en stjerneklar nyttårsaften da Marie, som tynget av sorg har trukket seg bort fra folk, tar med seg hunden Doffen ut i skogen. Lukritzia Loven tar oss med inn i en julepyntet fødestue, der jordmoren Miriam opplever livets store mirakel. Hos Mali Ludvigsen får du bli med til det skotske høylandet, der julefeiring blir ansett som hedensk og dermed er forbudt. Men tradisjonene hjemmefra er viktige for norske Flora. Agnethe i Anne Marie Meyers historie får nye naboer, en enslig mann og hans seks år gamle datter. Og den vesle jenta har et helt spesielt ønske til jul. Jenny Micko tar deg med til en gård langt inni skogen, der den gamle gårdsnissen ser dystert på fremtiden, og i Åfjord hos Jane Mysen er et barn i ferd med å se dagens lys. I Vestfold får en mann motortrøbbel og må ta inn på et pensjonat over natten i Martine Strømsnes’ novelle. Han vil egentlig bare komme seg videre og få julen overstått, men innehaveren og gjestene på Lillevik pensjonat har andre planer ...

Folk mistenker Eirill for å drive med trollskap, og under gudstjenesten blir det oppstandelse når Embla kommer flygende inn. Presten blir harm og forlanger at Eirill skal ta med seg ravnen og komme seg vekk. Klokkeren lukket døren bak henne, og Eirill lot hodet falle tungt mot brystet. Embla nappet henne i håret. – Hjem, sa fuglen. – Å, ti med deg, mumlet Eirill. – Du vet å lage vanskeligheter for meg, din fjørball! – Rrr? Ravnen skakket på hodet. – Hellige Maria, nærmest mumlet hun. Eirill måtte le. – Du vet å velge dine ord, sa hun. Hun skvatt til da det på ny knirket i døren, og bråsnudde seg for å se hvem som kom.

Jostein nekter å godta at Eirill avviser ham og forsøker å tvinge henne til å inngå ekteskap. Når han ikke lykkes, gjør han alt for å ramme henne. Livet på Bjørketeigen er forandret etter at Nikulas giftet seg med Bergliot. Hun styrer gården med jernhånd, og det går utover alle. Når Bergliot blir syk, beskylder hun Eirill for å ha kastet styggedom på henne.– Aldri har jeg gjort noe slikt, svarte Eirill sint. – Mitt eneste kall er å hjelpe dem som trenger meg.– Du har manet frem de underjordiske til å kaste det på meg, svarte Bergliot. – Se til å få henne ut herifra! Jostein reiste seg. – Du hørte Bergliot. Han så kaldt på henne. – Hold deg unna Bjørketeigen!– Om hun blir liggende slik, kommer både hun og barnet hun bærer til å stryke med, freste Eirill. – Skal dere bare la henne ligge der og dø? Han svarte ikke.

Lives død har ført til store endringer. Eirill sørger over søsterens bortgang, og når enkemannen Nikulas skal gifte seg igjen kort tid etter, nekter hun å gå i bryllupet. Eirill flytter tilbake til skogen. Der blir hun oppsøkt av smeden. Han er kommet for å be om hennes hånd. Jostein satte seg. – Du har ikke ombestemt deg? Eirill ble litt overrumplet. Hun ristet på hodet. Han så skamfull ut. – Jeg har laget denne til deg, sa han og tok opp ringen. –Jeg vil at du skal ha den selv om du velger å ikke gifte deg med meg. Men jeg håper du vil skifte mening. Eirill så ned på ringen. – Jostein, jeg ... Ordene var ikke der. En bølge av skyldfølelse strømmet gjennom henne. Skulle hun tilstå og fortelle ham om barnet?

Det nærmer seg fødsel for Live, og det er tungt med den store magen og med tjenestejentene på setra, som gjør at hun får lite hjelp til å ta seg av Dagny og Sága. Eirills skade leges sakte – altfor sakte, synes hun. Tung til sinns er hun redd for at det aldri kommer til å bli som før, at hun aldri skal kunne klatre i trærne igjen, gå på jakt og bruke skogen slik hun gjorde. Men arbeidet med å undervise kvinnene på Stuphedla gir livet mening igjen, og med nyvunnen kamplyst bestemmer hun seg for å gjøre det hun kan for å fungere, og takket være gode hjelpere får hun omsider et sted å vende tilbake til. Stua var større enn den som hadde stått der. Den var laget av laftet tømmer, med gress på taket, og på veggen som vendte mot dem, var det to glugger med slåer der Eldar hadde risset inn vakre mønster i treverket. Døren var delt på midten, og den øverste delen sto åpen, slik at det nesten ble som en stor glugge som kunne slippe inn luft og lys i rommet på varme sommerdager, uten at dyrene kunne komme seg ut dersom hun ikke ville det. – Liker du det? spurte Sjovat med et lurt smil. Eirill bare nikket. Hun fant ikke ordene.

Vill, vakker og rørende! Eirill seidkvinne er en eventyrlig fortelling om en ung kvinne som trosser all motgang i en nådeløs tid. Lukritzia Loven skriver nært, nydelig og levende – historiene hennes lever med deg lenge etter at siste side er lest. Sognefjorden, år 1355: Etter at svartedauden har herjet, ligger mange gårder øde. De som overlevde sotten, strever under harde kår. Eirill er 16 år og seidkvinne på gårdene i fjellsidene over fjorden. Hun hjelper folk i nød, tar imot barn og pleier syke. Eirill høster aktelse for kunnskapen sin, men må trå varsomt. I en tid hvor overtroen er like sterk som troen på Gud, er hun lett å skylde på når uhell og sykdom rammer. Eirill vil helst være fri, bo i skogen, jakte og fiske. Hun har et hemmelig forhold til smeden i bygda, men verken ønske om å gifte seg eller sette barn til verden. Når to menn plutselig kjemper om hennes gunst, oppdager hun likevel at hjertet går sine egne veier …

Live bekymrer seg for lillesøsteren. Ikke bare er hun alene med dyrene oppe i Myrktjernstova etter Gygris bortgang, men det er også den mest snørike vinteren i manns minne. Geita Stumpen har stukket av, og Eirill begir seg ut for å lete. Det blir en kamp på liv og død å manøvrere seg rundt i mørket i den tunge snøen – og med sultne ulver hakk i hæl. Eirill visste ikke hvor ulvene var i mørket, men hun visste at de var der. Hun la en pil klar på buen sin og begynte på ny å løpe. Men den virvlende snøen, den kraftige vinden og det snikendene mørket forvirret henne. Selv hun, som kjente denne skogen ut og inn, ble usikker på i hvilken retning stua lå. Alt hun visste, var at de måtte komme seg bort før ulvene gikk til angrep.

Stuphedla-folket går en hard vinter i møte, og et følge setter kursen for Sogndal i håp om å få skaffet seg korn og annen mat. Det blir en trist ekspedisjon. I de en gang så livlige bygdene hersker det en uhyggelig stillhet, og på den ene gården etter den andre finner de døde mennesker. Men det er håp for fremtiden, for på Stuphedla-gårdene vokser det opp en ny generasjon, og stadig flere kommer til. Eirill forbereder seg på å ta farvel med Gygri, som ser ut til å få følge av ravnen Màni på sin siste reise.– Du er ikke alene, kjære deg. Du har både en søster og en bror, og de har mange barn som trenger en som deg til å lære dem revestreker og slikt noe, trøstet Gygri og strøk henne over håret. – Og du har alle oss andre, la Jaran til. Han hørtes ut som han var på gråten, han også. – Du blir aldri alene. Men Eirill var ikke enig. Uansett hvor glade de andre var i henne, var ingen som Gygri. Hun var som en bestemor, en venn, en læremester og den klokeste kvinnen i hele verden, og ingen ville noen gang være i stand til å erstatte henne.

Eirill er rasende på de underjordiske, som ikke bare later til å ha plyndret fellene hennes, men de har også stjålet geita Stumpen. I letingen etter geita finner hun ut at det slett ikke er underjordiske som har vært på ferde, men et følge av røvere – den ene mer fryktinngytende enn den andre. Ingen er så godt kjent i skogen som Eirill, og selv om hun tar i bruk alt hun kan av list og knep, kommer røverne seg til Stuphedla. Der blir det en kamp på liv og død, og også Eirill får unngjelde. Eirill vred hodet bort fra grepet hennes, men i det samme så hun smykket som Skitna-Yngvill bar om halsen. To ringer i jern som vred og flettet seg sammen til et lite kors. Hun gispet. Hun mintes ikke hvor, men hun var sikker på at hun hadde sett dette smykket før.

Etter å ha rømt fra ansvaret sitt og søkt tilflukt på Kaupangen, er Nikulas tilbake på Stuphedla. Her får han så ørene flagrer av både Åsa, Live og Sverre, og det er en skamfull og ulykkelig svoger Eirill finner nede ved fjorden. Med Audun Prest borte befinner folket på Stuphedla seg i en knipe. Vel var han en omstridt mann, men hvem skal nå gi de mange syke den siste olje og sørge for at de døde får en ordentlig begravelse? Men da det kommer et skip inn fjorden, er ingen ringere enn pater Isak, Audun Prests sønn, om bord. Kan han være redningen deres i denne vanskelig tiden? Han steg rolig ned fra vogna og stilte seg foran dem. – Guds fred, sa han med en myndig stemme. Væremåten hans fikk det til å gå kaldt nedover ryggen til Live. Alt ved denne mannen minnet henne om Audun Prest, både hvordan han talte og tedde seg.

Med Jaran har sotten kommet til Stuphedla. Eirill og Gygri bruker det de kan av seidkunnskaper og våker over ham dag og natt, men det ser likevel mørkt ut for drengen. Og han er ikke den eneste. Sykdom og død brer om seg, og ingen kan føle seg trygge, selv ikke Guds høyre hånd på Stuphedla. Sverre rakk ikke å si mer før Audun Prest kom hoppende ut av skyggene. Han hadde en stor, tung lysestake i hendene, som han svingte mot Tideke som om det var et sverd han bar. Blikket hans var vilt, og han minnet mest om et fanget dyr, der han kom mot dem. Han freste så spyttdråpene sprutet fra munnen hans. Stallkaren sjanglet et steg bakover og rakk så vidt å unngå å bli truffet. – I Jesu navn, forlat kirken min! nærmest brølte presten. – Vik fra meg, Satans budbringere!

Livet går videre etter Idunns bortgang, og nå som Jaran skal hente Eirill i Bjørgvin, får Live tankene over på noe annet, og sorgen blir litt lettere å bære. Og så en dag gjør hun en forunderlig oppdagelse. Sotten griper om seg i Bjørgvin. Med så mye død og fortvilelse rundt seg kan ikke Eirill komme seg fort nok derfra og hjem til Sogn med Raudraken. Men Orm Sørleson, kapteinen, har andre planer. Bak seg hørte hun landgangen til Raudraken bli skjøvet om bord, og Orm som ropte til mannskapet at de skulle legge fra kai. Hun var både sint og uendelig trist. Så godt som hun hadde tenkt om Orm, og så viste han seg å være en slik grådig og fæl mann. Øynene rant fulle av tårer, både av den sinte og den triste sorten, og det var vanskelig å se skikkelig hvor hun var på vei.

Etter en hard vinter er alle i gjøglerfølget glade for å kunne legge Voss bak seg. Eirill er imidlertid ikke så begeistret for at de skal til Bjørgvin, redd som hun er for å bli oppdaget av nonner og vakter fra Nonneseter. I Bjørgvin drar hun hjem til Dregg og Narve, men blir bekymret da hun finner den lille stua tom og alt tyder på at det har den vært en stund. Samtidig har praten begynt å gå om en smittsom sykdom som får folk til å dø på grusomste vis. På Stuphedla føder Live sitt andre barn, og hun erklærer at datteren skal hete Idunn etter Lives mor. Men det betyr ulykke å si navnet høyt før dåpen, og det blir etter hvert tydelig at den vesle jenta ikke er helt frisk. Live lukket øynene. Selv om hun hadde skjønt hva hun hadde sagt i det samme navnet til datteren forlot leppene hennes og vantro slått hånden over munnen, hadde hun like fullt sluppet det fri for vonde makter som kunne bruke det mot barnet. Hun visste at det betydde ulykke, og selv om ingen i rommet hadde sagt noe, merket hun hvordan de alle frøs til.

Live og Alda må gå til Stupselvi for å få vasket klær, siden det er for lite vann i bekken der de vanligvis gjør det. De prater om løst og fast mens de arbeider, og stemningen er god helt til en skjorte blir tatt av strømmen, og det oppstår en kamp på liv og død. Eirill har slått seg sammen med gjøglerne, og hos det fargerike følget finner hun raskt et fellesskap. De befinner seg i Gudvangen, på vei til Oslo, da Gløder Ravn får høre noe som får dem til å revurdere reiseruten sin.– Han mente at byen var rammet av mannedau, svarte Gløder Ravn. – Han hadde hørt historier fra andre handelsmenn om at den har gjort stor skade etter at den kom til en by kalt Bristol i England i sommer. Folk dør som fluer! Og den flytter seg gjennom landet fortere enn vinden blåser!

Lives første reise til Bjørgvin blir en overveldende opplevelse, med sterke inntrykk – syn, lukter og lyder – og flere mennesker enn hun har sett i hele sitt liv. Da hun får øye på en kjent skikkelse i mylderet, er alt glemt for en stakket stund. Endelig møter de to søstrene hverandre igjen. Eirill er ikke fremmed for å ta seg byturer på egen hånd, selv om abbedissen strengt forbyr det. For det er stadig noe som trekker henne dit, for eksempel gjøglerne som har slått seg til ved Vinkjelleren. De underholder med musikk og teater, og Eirill blir stående som fjetret og se på. Det grønne kledet ble holdt til siden av noen bak, og den største mannen Eirill hadde sett i hele sitt liv, kom ut kledd i en rød, posete kjole som likevel ble altfor stram over det hårete brystet. Han bar en spiss, gul hatt med et slags slør i tuppen, og hadde et veldig rufsete, gult skjegg. Nesen var både bred og litt flat, og da han smilte og neide mot publikum, kunne hun se at han manglet den ene fortannen. Alle som så på, lo enda høyere da de så ham, og Eirill lo med.

Kom i julestemning med nye julenoveller fra noen av våre mest folkekjære forfattereHva kan man ønske seg til jul? Et kyss fra den man har kjær, som hos Yvonne Andersen? Tid sammen med familien og nye bekjentskaper, slik Trine Angelsen viser? Man trenger faktisk ikke å ønske seg noe, bare man rekker båten hjem til jul, som du kan lese mer om i Torill Børnes’ nervepirrende novelle. Snø til jul i en sørlandsby er kanskje for mye forlangt, men hos Ragnhild Havstad er det kanskje nok bare å komme seg gjennom den første julen etter et kjært familiemedlems bortgang. En dukkeseng er det eneste saliggjørende for Silje på tre, snart fire år i Inger Harriet Hegstads fortelling, og hvem vet hva slags overraskelser nissen har å by på?«Den største gleden man kan ha, er å gjøre andre glad», er det noe som heter, men som Lukritzia Loven viser, kan fjøsnisser styre sin begeistring for rosiner. Å overleve alvorlig sykdom står øverst på ønskelisten hos Anne Marie Meyer, og noe så beskjedent som å bli settog verdsatt av andre hos Jenny Micko, mens et barn til jul er den største drømmen i Jane Mysens historie. En ny vår i livets høst er slett ingen umulighet, slik Ellinor Rafaelsen viser, og hos Martine Strømsnes kommer ønskene aldeles ut av kontroll og viser hva som faktisk betyr noe.

Det er noe som ikke er helt som det skal med Astrid og Sverres nyfødte sønn, Eystein. Han har et underlig utseende – det er noe med øynene – han får ikke i seg nok næring og skriker mye. Sjokket er stort for Astrid da det går opp for henne hva som er galt: Huldra har tatt sønnen hennes og erstattet ham med en bytting. Eirill oppdager Maren i Bjørgvin, og til tross for omstendighetene rundt straffen hun snart skal få, bestemmer hun seg for å være en støtte for henne i hennes siste stund på jorden. Presten steg frem og gjorde korset tegn. – Pater noster, qui es in caelis, sa han. Eirill kjente igjen ordene fra Herrens bønn. Hun bøyde hodet og gjorde korsets tegn selv, før hun foldet hendene og knuget dem så hardt at knokene ble hvite. – Maren Jarlsdotter, sa presten så. – Du er funnet skyldig i å sverge falskt med Herren som ditt vitne. Du har selv valgt din egen straff, å henge fra nakken til alt liv svinner fra deg. Måtte Herren se i nåde til deg.

Eirill begynner så smått å komme inn i klosterets rutiner, men synes det er for mye arbeid og plikter, og så altfor lite lek og eventyr. Med stor rettferdighetssans og liten respekt for autoriteter havner hun fort i problemer, men ferdighetene og kunnskapen hun har med seg fra tiden i Myrktjernstova, kommer godt med, og i klosterets varmestue blir hun kjent med de to brødrene Dregg og Narve. Tjenestejenta Marens uhyrlige anklager mot Live får skremmende følger.– Live Munansdotter, begynte lensmannen. – Du er herved anklaget for å ha drevet med trolldom, svartekunster og for å ha trollet tjenestejenta Maren Jarlsdotter. Jeg må be deg bli med oss til Kaupangen for å stilles for retten.

Sverres holdning til Eirill har endret seg. Fra å ha sett på henne som en djevelens yngel er han nå beskyttende og nesten omsorgsfull, og etter at hun ble stengt inne i kirken av presten forstår han at det ikke er trygt for henne å bli værende. Dermed bestemmer han seg for at hun skal sendes til kloster i Bjørgvin. Livet i Nonneseter kloster blir en stor overgang for Eirill. Det var vondt å ta farvel med skogen, dyrene og menneskene hun er så glad i, men hun finner trøst i at hun skal lære å telle, lese og skrive, og i veggmaleriet over sengen, som viser en jente som ligner på Live.– Jeg liker meg ikke her, hvisket hun til vegg-Live. I det flakkende lyset syntes hun det så ut som Live nikket forståelsesfullt til henne. – Ikke lager de god mat heller, fortsatte Eirill. – Og de sitter på benker og driter i hull inne i huset. Jeg kan ikke forstå at det skal være så hellig.