Yvonne Andersen

Viljar gleder seg til å komme ut på elven og kjenne naturkreftene. Det er første gangen han skal fløte sammen med en kvinne, et fyrverkeri av en kvinne han ikke blir klok på.«Vel, skal vi kaste oss ut i stokkdansen da?» smilte Wilhelmina.«Ja, vi får vel det.» Viljar tok et bedre tak om skaftet på haken. Den var solid og god å holde i.«Og veddemålet gjelder fortsatt. Den første som plumper uti, har tapt.» Han smilte selvsikkert. «Det blir ikke meg.»

Silja får panikk når automobilen setter seg i bevegelse og hun er alene med Bøchmann og hans sjåfør, uten fluktmulighet. Viljar vandrer videre til Klarälven, der han finner et fløterlag. Men det er ikke alle som er like begeistret for nordmenn. Før Viljar rakk å tenke, hadde han langet ut en knyttneve og plantet den midt i det selvgode, flirende fjeset foran seg. Det smalt høylytt, og neseblodet skvatt, så for gubben bakover og ramlet på bakken. Flere menn kom løpende og stimlet sammen rundt dem. «Hva tusan hendte med Bertil?»

Eskil koser seg med konjakk og sigar, mens Charlotta har funnet tonen med frøken Bertelsen. Silja trives ikke. Hun klarer ikke å få tankene vekk fra avisartikkelen og den sorte enke, men har vanskelig for å tro at Engebreth kan være innblandet.«Jeg vil gå nå, Eskil. Blir ikke du med, går jeg og Charlotta alene. Vi finner veien tilbake selv.»«Men jenta mi …»«Greit, gå og hent Charlotta, så får du bli igjen her og drikke og røyke og leke storkar. Vær så god.»

Silja er fortvilet over at Lyyli har tatt med seg den nyfødte og reist til skogs. Viljar vakler. Samvittigheten hans sier at han må hjelpe Emma, samtidig er det andre ting som lokker og drar i ham.«Richi,» lød det over de tørre leppene. Emma holdt et hardt grep om hånden hans, som om hun hadde panikk for at han skulle forsvinne. Herregud, hun tror jeg er Richi. Men det er kanskje best. «Du er trygg nå, Emma. Jeg er hos deg.» «Ungen vår …» ynket hun.

Viljar er på vei for å hente doktoren til Lyyli når han møter moren, som forteller om taterne som har slått leir på Tangen-jordet. Det ryktes at Emma skal være sammen med dem.«Kom, vi går og finner Emma.» «Men vi bør vente på Olaf og Eskil.» Nikolai så usikker ut. Viljar satte blikket i ham. «Vente til den taterjævelen har slått Emma til døde? Du hørte søsteren min. Nei, vi venter ikke. Vi klarer dette, du og jeg.»

Stallanstorpet står tomt nå som Lyyli har reist. Silja har planer om å finne nye folk til å drive bruket, men så kommer Aron. Og han vil det annerledes. Aron så mot låven igjen, og deretter på huset. Så åpnet han hånden og rakte nøkkelen til Viljar. «Ingen fremmedfolk hit,» sa han morskt. Viljar tok imot nøkkelen. «Nei vel? Så det skal stå tomt, da?» «Viljar Aron blir her.» Det støkk i Viljar da han kjente det kjølige metallet fra nøkkelen i håndhulen.

Silja inntar en mer forsonende holdning til Axel, og godtar at det gamle salmakerverkstedet skal overdras til Charlotta. Men når Axel kommer tilbake etter å ha hentet dokumentet som skal signeres, er han svært alvorlig.«Her er dokumentet ... men si meg ... har din far hørt nytt om sin hustru?» Silja ble straks urolig. «Nei, hva mener du? Nytt om hva da? Om rettssaken?» Axel nølte. «Det var fra advokaten … telegrammet. Han skriver at rettssaken er utsatt grunnet omstendigheter rundt tiltalte.»

Silja blir stadig mer nysgjerrig på hvem mannen med stokk og skjegg er. Når han også dukker opp på kirkegården, og hun ser ham legge ned blomster på to av gravene, begynner hun for alvor å spekulere. Hun følte seg som Mas-Karin eller Sigrid Åsli der hun hastet mellom gravene og så etter friske blomster i lysegult og fiolett, for det var det de to herrene hadde hatt med seg. Da blikket endelig traff blomstene, støkk det til i magen.

Kom i julestemning med nye julenoveller fra noen av våre mest folkekjære forfattereJuleforberedelser innebærer så mangt, men slakting og høyt promillenivå er ingen ideell kombinasjon, skal vi tro Yvonne Andersen. Hos Trine Angelsen i Lofoten får vi se over gammel julepynt og bli med på å mimre om svunne tiders feiring, og Torill Karina Børnes viser hvordan en dukke kan symbolisere fred og forsoning. I Synnøve Eriksens fortelling får en husholderske en stri tørn og et varmere hjerte når ekteparet hun jobber for, tar til seg et barn. Elisabeth Hammer tar oss med på jakt etter fjøsnissen, Merete Lien sjekker oss inn på Hotell Den hvite rose og Anne MarieMeyer viser at romantikken kan blomstre selv på et sykehus. En gammel dame ser tilbake på en minneverdig julefeiring i Jenny Mickos historie, og Jane Mysens hovedperson Ingrid havner i en situasjon som tvinger moren til å ta et oppgjør med sin egen fortid. Ellinor Rafaelsen viser at bak gylne fasader kan det skjule seg mye grums, og i Martine Strømsnes’ fortelling får hjelp fra uventet hold uventede følger. Karen Støylen viser hva som ligger i begrepet «Du må ikke vente til det kjølner, men slå mot gløden», og Hege Løvstad Toverud runder av med en tur til København og en H. C. Andersen-inspirert historie. Tretten rørende, fornøyelige, romantiske og dramatiske historier du kan hygge deg med i førjulstiden.

Silja forstår ikke hva det er Hanna står der og vrøvler om, og blir både redd og forvirret når hun ser ansiktsuttrykket til Charlotta. Emma og de andre jentene har utfordret guttene til fiskekonkurranse ved Blekketjernet. Viljar så fra den ene til den andre. «Skal dere fiske? Dere pleier da bare å sitte og skravle og se på.» «Lars viste meg hvordan jeg skulle gjøre det,» sa Hanna. «Og nå skal vi ha fiskekonkurranse. Vi jenter mot dere gutta.» Charlotta så triumferende på ham. Han ble først overrasket, så lo han.

Charlotta er invitert til middag på herregården, men tør ikke være alene med farfaren, så hun tar med seg Hanna. Eskil drar til dansesletta for å lete etter Viljar. Der får han vite det Silja ikke har klart å fortelle ham. «Eskil? Var ikke Viljar på elvesletta?» Hun klamret seg fast i dørkarmen. Nå løftet han hodet og vendte ansiktet mot henne. Det var dødsens alvorlig og likblekt, men det var kanskje måneskinnet som gjorde huden gusten. Det var likevel det svarte blikket hans som satte en støkk i henne.

Ingar er ikke fornøyd med det han har fått, og er en konstant trussel for Silja og familien. Viljar prøver å overtale Lyyli til å bli med på lørdagsdansen, men hun vil ikke, og skylder på at hun ikke kan danse. Hva er det jeg tenker på? Han prøvde å skyve vekk tankene, men de surret tilbake som innpåslitne fluer han ikke klarte å vifte vekk. Han hadde aldri sett henne så glad og lykkelig. Det var som om dansen fikk henne til å glemme alt.

Ann-Soffis avsløring overrasker alle, men kan den redde Kristina? Silja er lykkelig. Endelig har hun alle barna hjemme hos seg.«Å, der er de … å, se, Eskil. Charlotta og Kerstin har truffet hverandre igjen etter alle disse årene.» «Helt nydelig.» Han kremtet og snudde seg bort. Silja hørte at stemmen var full av rusk, som tydet på at synet gjorde ham glad og rørt. «Men jeg er så spent på hvem denne Hanna er, hun ser da ikke ut som en fin byfrøken?»

Viljar innser at Lyyli ikke kommer tilbake, og at han må finne veien hjem på egen hånd. Tanken på Ingrid lokker og drar i ham, men samvittigheten sier ham at han skal fortsette til Lunderskog. Da han kjente den første smaken av myrvannet skvulpe inn i munnen, prøvde han å avfinne seg med den iskalde skjebnen. Det er visst nå det skjer. Nå dør jeg.

Det ryktes at herr Bøchmann skal gifte seg igjen, men hvem er den utvalgte? Viljar lar seg overtale til å bli med på Hjørdis’ listige plan for å befri faren. Viljar skulle til å sette høyre foten på nederste trinn da en skikkelse kom til syne. Det hugg til i hjertet da en fremmed ung mann sto og glante alvorlig på dem. Han var staselig og høy, blikket var blått og skarpt. Så hørte han et gisp bak seg. Det kom fra Ingrid, og igjen hørte han navnet som fikk svartsjuken til å ulme.

Et nytt skudd blir avfyrt, og denne gangen frykter Silja at Eivor har tatt sitt eget liv. Charlotta er fast bestemt på å bli med Dan til Shetland, der de skal gifte seg, så hva gjør det vel om hun blir hans? Hun følte en merkelig skuffelse og usikkerhet, og trakk seg litt unna. «Vil du ikke?» «Jo, selvfølgelig vil jeg det. Jeg brenner etter å eie deg, men jeg vil ikke at du skal angre etterpå.» Hun var helt sikker, og så ham fast inn i de troskyldige, blå øynene. «Jeg kommer ikke til å angre, Dan. Jeg er helt sikker.»

Charlotta ser Dan på gaten og løper ut, men han forsvinner før hun rekker frem. Viljar har bare øyne for Ingrid, som later til å ha et godt forhold til Richi. Viljar så i sideblikket at broren blunket flørtende til Ingrid. Hun smilte ertende tilbake og kastet det lange håret bakover. Han knyttet hendene og svor innvendig. Følelsene kokte i ham. Hvis du ikke slutter med den flørtingen, kan det hende du får se kniven min selv, kjære bror. Om den ikke er lang som et sverd.

Silja blir både overrasket og fortvilet når hun får vite at det er Axel Løvenstad som er den nye medeieren i sliperiet – som herr Lorenzen og hun har avtalt å lure. Hun sank ned på nærmeste stol, og tenkte ikke på at det var nettopp der Axel hadde sittet. «Vi kan ikke gjøre det,» datt det ut av henne. «Gjøre hva?» kvekket det fra den andre siden av bordet. Han hadde ikke satt seg og virket utålmodig etter å komme seg ut. «Vi kan ikke lure herr Løvenstad. Ikke ham.»

Tanken på Lyyli vil ikke slippe taket i Viljar, men han bestemmer seg likevel for å fortsette letingen etter faren – Elvekongen. Charlotta er alene og kan ikke huske at hun har følt seg så hjelpeløs noen gang. Hva har skjedd med Dan? I det øyeblikket var det som om noe forandret seg i Charlotta. Det var som om det endelig gikk opp for henne, hvor vondt det enn var å innrømme det. Han kommer ikke tilbake! Uansett hva som har skjedd ham, om han selv har valgt det eller han har vært utsatt for noe, så kommer han ikke tilbake. Jeg er alene …

Charlotta blir fortvilet når hun endelig kommer frem til avtalt sted, og Dan ikke er der. Vil hun noen gang få se ham igjen? Silja har ikke annet valg enn å ta med Konrad og bli med lensmannen. Silja grøsset. Hun hadde aldri likt fullmånen. Den var som et ondt varsel. Det hadde vært fullmåne natten før Ole-Leon druknet i Tangen. Og det hadde vært fullmåne den natten moren hennes døde. Hun reiste seg. «Jeg tror ikke jeg vil høre mer.» Ulla skulle til å sette fra seg koppen, men så ble hun alvorlig og skakket på hodet. «Du vil vel ikke høre dette, nei.»