Jane Mysen

Anna har døtrene Siri, Liv og Oda omkring seg, men savnet etter de som ikke er hjemme, tynger henne. Det er lenge siden hun har hørt fra Elias. Den indre stemmen hvisker at det kan ha skjedd noe alvorlig med ham, men hun nekter å høre. Ingenting har skjedd med hennes kjære Elias, og Holger har det bra, skriver Helena. Men hva med Linnea? Anna tok frem brevet fra Linnea. Det var lett å lese fortvilelsen hennes mellom linjene, men da Anna ville reise til Kristiania for å lete etter datteren, hadde Atle holdt henne tilbake. Du må gi henne en mulighet til å bevise at hun klarer seg selv, hadde han sagt. Linnea kjemper for å bli voksen, og noen støter på flere vanskeligheter enn andre for å komme dit.

Levine overhører en samtale mellom Hedvig og Hansine, som avslører en løgn. Når Anna får høre historien, går hun og Levine til Gampås for å få en forklaring. Sannheten rammer aller mest Bjarne. Opprørt forlater han sommerstua. Hedvig begynte plutselig å gråte.– Jeg sier det ikke flere ganger. Kom dere ut herfra! I neste øyeblikk lukket døren seg bak Levine og Anna.– Vi kom med sterke beskyldninger nå. Lov meg at du snakker sant, sa Anna.– Jeg sverger ved min mors grav, sa Levine med skjelvende stemme. – Vi skulle ha snakket med Bjarne alene. Anna nikket. – Det var ikke rart at Bjarne forsvant. Levine svelget. Bjarne hatet henne nok nå.

Linnea har brakt Ivar opp i store vanskeligheter. Folk tror på løgnene hennes og vender seg imot ham. Anna fortviler når Holger begynner å gå i søvne. Bekymringene blir ikke mindre når han forteller moren hvorfor.– Mamma, jeg er redd! ropte hanHun var borte hos ham med det samme. – Jeg er her, hjertet mitt. Du trenger ikke å være redd. Hulkende kastet han seg i armene hennes. – Det var Veslegutt som sa at jeg skulle gå hit. Han sa at han ventet på meg på den andre siden.– Så, så, Holger. Du har drømt. Det var bare en drøm.– Jeg så ham tydelig, fortsatte Holger å gråte. – Han var sint på meg fordi jeg ikke hoppet av toget.

Det har skjedd en tragedie på Tønset. Ulykken rammer Holger hardt og påfører Anna en usigelig smerte. Etter at Holger har lagt seg, tar hun lykten og går opp til ham. Når Holger får se lyset som flakker over veggene, lukker han øynene for at hun skal tro at han sover. Moren satte seg på sengekanten. Holger svelget. Det var et eller annet som var i ferd med å briste.– Vil du fortelle meg det?– Jeg vet ikke. Holger dro på det. – Det kan hende at du blir sint på meg. Det var ingenting ved ansiktsuttrykket hennes som vitnet om tegn til sinne. Hun var mer bekymret, så han.– Fortell. Jeg lover at jeg ikke skal bli sint. Han knep øynene hardt sammen et kort øyeblikk, som om det ville bringe ham ut av en vond drøm.

Folk på Tønset snakker om Kallefølget som har slått seg til på Øvre Garmo, men Anna uroer seg mer for Linnea, som er kjær i Ivar Lia. Samtidig overrasker Anna seg selv med å bli svartsjuk når Atle vender tilbake med en ukjent kvinne. En dag kommer han inn på kjøkkenet.– God kveld, hilste Anna og plundret med å få løsnet forkleet.– Skal jeg hjelpe deg? spurte Atle med ett.– Takk, sa hun lavt. Atle skakket på hodet. – Du har forandret deg.– Forandret meg? Jeg er den samme. Vil du ha kaffe? Atle nikket, og idet Anna gikk for å hente koppene, tenkte hun på frieriet hans, som hun hadde sagt nei til, og at han syntes at hun hadde forandret seg. Kan hende hadde hun det.

Levine forsøker å snakke Amalia til fornuft, men søstrene skilles som uvenner, og sigøynerkvinnen vender tilbake til Øvre Garmo. Litt senere lar Anna Kallefølget slå leir på gården. Etter en ulykke blir Anna budsendt til Lia, hvor hun til sin store overraskelse finner sitt eget barnebarn i slagbenken. Veslejenta så på mormoren med store øyne, og Anna løftet barnet opp. Etter å ha tatt av henne klutene fant hun et håndkle og la det om den såre stumpen. Deretter hentet hun en mugge med melk. Anna Line smattet med tungen da hun fikk se melkemuggen, og ungen kunne ikke få i seg melken raskt nok. Varm om hjertet ble Anna sittende og se på det sultne barnebarnet sitt. Så dukket nok et spørsmål opp. Hvorfor var Anna Line her? Hun burde ha vært hjemme på Øvre Garmo.

Livet har nok en gang vist Anna sin mørke side. Utfordringene står i kø, men viljen og taterblodet i henne er sterkt. Nok en gang reiser hun seg hardnakket mot vanskelighetene. Alt Anna hadde lyst til, var å piske på hesten og rømme, men det varte ikke lenge før hun kjørte inn på tunet. Jørgens frieser prustet fornøyd, for den visste at høyet og havren ventet. Bjarne kom henne i møte med kjappe skritt idet hun stanset hesten. – Du er savnet, sa han med et forsiktig smil. – Holger spurte akkurat etter deg. Selv om Anna for et øyeblikk siden tenkte at hun aldri kom til å bli glad igjen, kjente hun kjærligheten blafre svakt i brystet da hun oppdaget Holgers ansikt i vinduet. Han vinket, smilte og presset nesen mot ruten.

Asgeir vil ta sønnen fra Helena hvis hun nekter å føye ham, og saken får store følger. Linneas fødsel nærmer seg, og Anna reiser til Kristiania. På toget får hun selskap av Maria og Veslegutt, og når hun kommer frem, blir hun nødt til å ta imot sitt eget barnebarn.– Hun har mørkeblå, nesten svarte øyne, sa Linnea.– Nyfødte barn har det. Når hun blir litt større, får hun sin egen øyenfarge.– Bare hun ikke får brune øyne, så er det fint.– Hva er galt med brune øyne? spurte Anna.– Hun kan bli tatt for å være tater. Anna ble sittende taus før hun fortsatte. – Du må hjelpe henne, Linnea. Datteren så spørrende på Anna. – Hjelpe henne med hva?– Med å bli stolt av opphavet sitt.

Anna og familien har reist til Trondhjem. Hun har nettopp kommet til leirplassen etter å ha besøkt Elisa, og Atle setter seg sammen med henne. Begge følger Holger med øynene, men brått begynner Atle å snakke. Han har noe viktig på hjertet.– Du har nok forstått at jeg føler noe spesielt for deg, sa Atle. – Hva du tenker om meg?– Du er en god mann. Du ligner sånn på Nikolai at jeg iblant tror at du er ham, sa Anna lavt.– Hva føler du da?– Jeg kjenner savnet, men også gleden. Jeg kan aldri glemme Nikolai, men når du er i nærheten er han på en måte nærmere.– Tror du at du noen gang kan komme til å like meg som noe annet enn en venn? spurte han forsiktig.

Anna og familien er på vei hjem, men hun har et løfte å innfri og skiller lag med de andre i Hamar. Etter å ha reist med Skibladner til Lillehammer, får hun tak i en kusk, og de drar til stedet hvor Ninas bror bor. Der blir de møtt med avsky, og broren forlanger at de skal bli med til prestegården.– Jeg har hørt om deg, begynte presten og stirret på Nina. Den lille jenta svarte ikke, men så opp på Anna. Da Ninas bror foldet hendene, begynte det å demre for Anna hvorfor broren hadde så vanskelig for å godta barnet. Richard fulgte Guds formaning med en lydighet som visket ut all fornuft.– Det er de fortapte som blir fanget av djevelen, fortsatte presten.– Har presten en mistanke om at hun er besatt? spurte Richard. Presten nikket og strakte seg mot en skinninnbunden Bibel. Anna grøsset med ett. Det var som om det kom flere inn i rommet. Noen hun ikke kunne se.

Anna og familien reiser gjennom Hadeland til Kristiania for å handle. Deretter skal de videre til Kongsvinger. Det som skulle bli en rolig og hyggelig reise, blir fylt av vanskeligheter. Noen løses, men andre står de hjelpeløse overfor. Helena er urolig og føler at ikke alt er som det skal være med Kaja.– Jeg har vært plaget med drømmer de siste nettene, sa Helena. Anna kjente en svak uro. – Har det vært alvorlige drømmer?– Jeg har sett Kaja i drømmen. Og Kjersti. Anna stirret spent på henne.– Kaja er gammel, sa sankedatteren.– Ja, det er hun. Engstelsen lå som en klump i magen.– Hvis drømmen er sann, vil hun snart ikke kunne ta seg av Kjersti lenger. Helena skalv i stemmen nå.– Vi må ikke ta sorgene på forskudd. Mamma er frisk. Hun kan leve i mange år ennå. Helena nikket, men Anna kunne se at hun ikke var enig.

Uforklarlige hendelser skjer på Øvre Garmo. I hytta som tilhører gården, og som Roald bor i, finner Elias og Ivar en av drengens dukker. Nok et dyr dør, og Elias gir dukken til Anna, i håp om at hun skal tro på det han forteller om Roald. Men Anna er i beit for arbeidsfolk og skal snart reise, hun nekter å innse at det kan være noe i Elias’ påstander.– Du må holde opp med dette, Elias. Roald er blitt en besettelse hos deg. Han stakk hånden i lommen, tok frem dukken. – Jeg fant denne i hytta. Roald hadde gjemt den i bordskuffen og snudd bordet. – Hva skal jeg gjøre med deg, Elias? Stemmen hennes skalv lett. Han lot henne ta dukken, stirret på hendene hennes som snudde og vendte på den. Som langt borte fra hørte han henne snakke. – Det må bli en slutt på dette, Elias. En dukke er en dukke, den kan ikke bryte inn i livet vårt på noen måte. Jeg skjønner ikke hva du tenker på.

Nikolai reagerte med sinne og frustrasjon da godseieren fra Skogmo gård ga Elias en fjordhingst i gave. Elias tenker stadig på dette, og selv om han er blitt glad i hingsten, går han til markedsplassen for å selge den. Han blir overrasket da Roald legger inn bud, men når Anna dukker opp, forsvinner drengen i folkemengden.– Hva holder du på med? Har du tenkt å selge hesten din? Elias hoppet nærmest, så fælt skvatt han. – Denne hesten skal ikke selges! ropte moren og snudde seg mot mennene som holdt på å by. – Ikke bland deg inn i dette, kvinnfolk. La gutten gjøre seg ferdig. Moren snudde seg mot mannen som snakket, satte hendene i siden og stirret på ham med lynende øyne. – Det er min sønn, sa hun hardt. – Han er ikke gammel nok til å ta en slik avgjørelse. – Det er min hest, sa han dirrende. – Pappa ville ikke at jeg skulle ta imot hesten. Stemmen hans skingret, så sint var han. – Da er det riktig at jeg kvitter meg med den.

Anna og ungene har flyttet ut i sommerstua etter at vinterstua ble påtent. Store verdier er stjålet, og hun håper at lensmannen skal få tak i de skyldige. Dramaet er ikke over på Øvre Garmo, en dag kommer Roald løpende ut fra fjøset. Han roper at hun må komme og hjelpe drengen som er blitt stanget av den illsinte oksen!– Han ligger der inne, sa Roald. – Oksen stanget ham og tråkket på ham. Etter det ble han liggende. Anna kikket seg over skulderen. – Jeg holder oksen unna med møkkgreipet. Hun nærmet seg oksen. – Er du klar? Roald nikket. Akkurat da gjorde oksen et fremstøt! Hun fikk vondt av dyret da hun måtte stikke den med greipet, og tvinge den bakover mens hun ropte. – Løft ham ut nå! Sørg for å få ham i sikkerhet! Fra siden så hun Roald ta tak om drengens føtter og trekke ham mot døren. Hun snudde seg mot oksen. Den forberedte seg på et nytt angrep!

Med hendelser som har satt dype spor i Anna og familien hennes, forlater de Lillehammer. I hælene på dem kommer Janusfølget, og en natt finner hun Holgers leie forlatt. Redselsslagen stormer hun gjennom natten, til et tjern hvor hun er sikker på at sønnen har druknet seg i håp om å møte Alako, måneguden.

Anna og familien reiser over fjellet til Lillehammer. Gjensynsgleden blir stor når de møter Gunni og alle de andre på Klokkegården, men Helena har forandret seg, synes Anna og lytter til advarslene sankedatteren gir henne.- Jeg er ingen krøpling selv om jeg har et ødelagt bein, sa Nikolai og var gretten. - Jeg har klatret i stiger før, det går like bra hver gang. Anna bestemte seg for å si det som det var. - Helene advarte meg.- Mot hva? Nikolai stirret iltert på henne. - Mot at du skulle hjelpe til med taket. Nikolai smilte skjevt. - Man skal ikke tro på alt man hører, selv ikke når det gjelder dem som kan "se".- Du vet at Helena pleier å ha rett. Det er høyt. Om du faller ned, kan du slå deg fordervet.- Jeg faller ikke ned. Nikolai hadde fortsatt det freidige smilet. Han tok brekkjernet som lå ved siden av stigen, som sto stødig opp mot veggen. - Makan, brukte han seg. - Voksne mannfolk trenger ikke barnepiker.

Nikolai, Anna og Elias reiser tilbake til Tønset. Oline har ennå ikke akseptert at Nora har odelen på Øvre Garmo, og hun klekker ut en snedig plan for å kvitte seg med taterfolket. Hun ber dem på middag, og i huset henger det en merkelig og ekkel duft.

Sorgen hviler over Klokkegården. Liv er bortført, og Anna mistenker den rødmussede. Har han tatt med seg Liv til Kristiania, til kvinnen han mener er Livs mor? Hun trøster Helena, som føler seg skyldig i det som skjedde. Også hennes eget hjerte gråter. Det vil det gjøre frem til hun holder datteren i armene igjen.