May Lis Ruus

Malin og Filips romantiske tur til Blåmanen får en brå slutt idet de får øye på det store, svenske krigsskipet som siger innover fjorden. Under ferden ned bratte og sleipe fjellsider håper Malin inderlig at det er mulig å få til en fredelig løsning, men verken hun eller Filip aner hva denne dagen vil bringe. Byen var truet. Når som helst kunne det brake løs. Med kanonkuler som ble skutt mot byen, som traff hus, folk og fe. Selv fra den ellers så travle Tyskebryggen var det stille denne morgenen. Ingen rop fra geseller til skutedrenger. Ingen utrop fra lofotfiskere i jekter som la til eller sjøfolk i kogger som skulle frakte stokkfisk til Europa. Selv måkene var tyste denne morgenen. Ingenting var som det pleide denne septemberdagen i år 1562.

Malin sender Amalie til danskekongen for å søke hjelp til å styrte Valdemar. En kveld merker hun rystelser fra fangehullet. Det kanbare bety én ting: Tidsportalen har åpnet seg. Hun var her. På overnatting ved Blåmanen, med en årelaterfødt i år 1534. Og hun visste ikke om hun noensinne skulle fåse sitt barndomshjem igjen. Eller sin mor og bror og katt. Ogom hun i det hele tatt skulle kunne gå med dongeribukser ogspise frossenpizza og ta bussen og reise på ferie med fly. Altavhang av en dansk jente som hadde dukket opp i fangehullet påsankthansnatten.«Jeg håper du lykkes, Amalie,» sa hun og så mot sør.

Amalie von Horn dukker uventet opp i 1562. Det hun forteller Malin om endringene som har skjedd i Bergen i 2021, får dem til å innse at Valdemar må styrtes. Men hvordan? Mens de tenker, morer de seg i et festlig lag. I 2021 intensiveres jakten på inntrengere, noe som setter Malins familie i fare. Politimesteren gikk bort til Trygve og rev til seg arket med kalenderen. «Kalendere med månefaser er ulovlig, jamfør kongelig forordning av 1. juni 2021.» Så dyttet han Anita mot den første av vaktene. «Anita og Trygve Jansen, dere er anholdt for å ha skjult en inntrenger i vårt rike.»

Malin håper barnet hun bærer, er Filips og ikke Alvs. Men hvordan unngå at Valdemar tar barnet fra henne for å oppdra det som sin arving? Filips Bergen i 2021 ligner mer og mer på byen slik han kjenner den. Men én forandring er påtagelig: redselen for inntrengere i byen. Kan han unngå å bli avslørt? Trygve smilte ikke, for det var ingen vennlighet å spore hos kjempen. «Her er attesten min, som vanlig. Jeg er frisk.» Vakten så ikke engang på papiret. Han så på Filip. «Hva med ham?»«Filip Falk er årelater. Han er ikke syk.»«Papirene.»«Han har ikke papirer ennå, men jeg kan bekrefte at min venn ikke har sotten.» Ragnar vakt skulte på Filip. «Jeg har ikke sett ham før. Han kommer ikke utenfra?»«Naturligvis ikke. Hvordan skulle det ha skjedd?» Trygve lo.

I siste liten ble Malin reddet fra bøddelens øks, men bare for å måtte gifte seg med Valdemar og bli hans dronning. Etterdønningene av dette ekteskapet kan merkes i nåtidens Bergen, men det er det merkelig nok bare Filip som oppfatter.«Vi hyller vår nye konge!» ropte lensherre Erik Rosenkrantz. «Lenge leve kong Valdemar!»«Lenge leve kongen!» ropte flere.«Lenge leve kong Valdemar!» Valdemar så strålende fornøyd ut da han bød Malin armen. Hun hadde ikke annet valg enn å ta den.«Du skal se at du vil like mitt rike, Malin. Det er jeg helt overbevist om. Jeg har store vyer, og jeg har tenkt på alt. Bergen skal bli helt unik, fra nå og til evig tid.»

Etter at tidsportalen åpnet seg på valborgsmessse, er øvrigheten mistenksom overfor Malin, og hun skal flyttes til Hundetårnet. Hun klarer å rømme, og Alv Paulssøn slår følge. Når hun våkner neste morgen, er Alv er borte, men hun er likevel ikke alene. Det lå virkelig en hjort der, og den ga henne en fornemmelse av noe godt. Av trygghet. Som om hjorten var sendt til henne. Det var en tåpelig tanke. Men følelsen var der, og den kjentes viktigere enn fornuften.«Filip …» hvisket hun. Hjorten så på henne og lå helt stille, uten å tygge. Men den reiste seg ikke.«Filip, jeg håper du er trygg. At du har funnet mamma og pappa, og at de tar vare på deg.»

Malin må gjemme seg for myndighetene, og når de kommer til Nikolakirken, går hun i dekning i den gamle gravkrypten. Omgitt av gamle knokler, hører hun med ett lyder. Hun klarte ikke å rikke seg en millimeter. Alt hun våget, var å lyse med lykten. Lyse opp de svarte krokene for å se etter et levende menneske som kunne snakke. Men her nede var det bare eldgamle levninger av mennesker som hadde levd før. Ingen kunne snakke. De døde hadde ingen stemme. Hun måtte ha hørt feil. Det var innbilning Med ett hørte hun det igjen. Noe som raslet.«Jomfru Malin …» hørtes det fra mørket et sted.

Malin går med en konstant uro i seg for hva Valdemar kan finne på. Det eneste hun ønsker, er å være alene med Filip. Endelig får de en natt sammen i Nikolaikirken. I morgengryet går de opp i tårnet og skuer utover byen. Da får de øye på en mann som kommer gående. Mannen stanset og så seg rundt.«Hoi!» ropte Filip så lavt han kunne. «Her oppe, i tårnet!» Mannen løftet blikket. Så vinket han dem ned.«Jeg har sett ham før. I skriverstuen på Bergenhus,» sa Malin. De skyndte seg ned trappene. Da de kom ut, kjente hun ham igjen. Det var ektemannen til Elsebe, datteren til Anne på Bjerget. En uro bredte seg gjennom henne.

Malin er skuffet over Filip og lei av Valdemars bedragerske spill, og rømmer fra alt. På sitt hjemsted finner hun ro nok til å tenke. Mens hun sitter ved bålet stiger en skygge ut av mørket. Det er Filip. Han slo blikket ned. Tok imot bebreidelsene hun slengte mot ham.«Du har et valg! Du trenger ikke å være den som tar liv!»«Hvis jeg kan få lov til å snakke videre …» sa han bedende. «For all del. Jeg er spent på hva du har å si til ditt forsvar.» Stemmen hennes var kald, men det var et frostig hjerte som snakket for henne.

Malin har falt i unåde hos lensherren. Til tross for hennes spådommer har hun ikke klart å forhindre at folk dør. Herr Rosenkrantz begynner å tvile på at Malin er en engel. Er hun i stedet djevelens sendebud?«Dette er det som skjer med djevelens tilbedere. Vi finner dem, og vi gjør det av med dem. Kirkens menn sier at ilden vil rense sjelen deres, men jeg vet ikke. Kanskje forblir deres sjeler i svovelrikets evige pine.» I peisen krøllet lerretet seg sammen. Malin så på bildet av seg selv mens flammene lystig slikket det i seg. Hun hadde tapt lensherrens gunst.

Malin har hjulpet Sara under den dramatiske fødselen. Den unge moren er utslitt og vil ikke ha noe med sitt nyfødte barn å gjøre. Malin skjønner at hun må handle raskt. Brannen brer seg fort, og det er ingen tid å miste.«Jeg må … legge meg nedpå.» Sara krøp mot sengekammerset innenfor kjøkkenet. Malin tok opp barnet og bysset ham, uten at det hjalp nevneverdig. Hun kjente seg svett, selv om døren sto på vidt gap og slukte all varmen. Tross alt var hun glad for at han illskrek, for alternativet var mye verre.«Sara, du kan ikke legge deg nå. Det brenner i nabolaget!»«Jeg bryr meg ikke om at det brenner … jeg vil bare hvile. Dette er min straff. Guds straffedom over min synd.»

Malin går sammen med sin nye verge oppover mot Nikolaikirkeruinen. Han sier at han heter Valdemar von Horn og er arkeolog fra Danmark. Malin vet ikke om hun kan stole på ham, selv om han er vennlig og tilsynelatende er på hennes side. Vel fremme ved kirkeruinene opptrer han med ett truende, og Malin ser for seg det verste. Valdemar von Horn betraktet henne der hun duknakket sto og skalv. Så bøyde han seg og plukket opp en treplanke, og knakk den over kneet. Bruddstedene var spisse som syler. Han så på dem, og kastet fra seg den korteste biten.«Ta av deg buksen.»«Hva?» Hvordan visste han at hun hadde den på seg i dag? Holdt han øye med henne i et kikkhull i loftsdøren? Hun trakk seg bakover mot skyggene. Støvelen traff noe treverk, og hun bråstanset.«Og trusen. Ta den også av.»

Malin vil gå til Isdalen for å legge igjen en beskjed til foreldrene, og Filip blir med henne. Malin føler seg utrygg og tenker på sist hun var her og støtte på de fredløse. Med ett bråstanser Filip, og i neste øyeblikk ser hun en mann på stien foran dem, med buen spent og pilen rettet mot dem. Bak dem står en annen mann. De har ingen rettrettmuligheter. Han skulte på dem med smale øyne og et utstudert grin om munnen. «Nei. Vi dreper mannen og tar damen med oss til leiren. Vi kan underholde oss med henne der noen dager før vi kaster henne også i Diket.»

Malin og signekonen Synnøve tar seg oppover markene mot Nordnesryggen, der Synnøve skal hente helbredende vann. Derfra følger de en smal sti til ruinene av gamle Munkeliv Kloster. Malin er fascinert av synet som møter dem. Med ett blir hun var en merkelig eim.«Hvor kommer eimen fra?» spurte Malin og gren på nesen.«Fra den helbredende kilden. Svovelkilden har en strammere lukt, derfor er det noen som mener den er djevelsk.» Synnøve senket stemmen, selv om det ikke var et menneske å se. «Alle slike kilder har rykte på seg for å være luftehull for svovelriket … altså helvete.»

Malin vil se til den syke kvinnen i Hollenderstredet. Hun ser at kvinnen trenger ro, og tar med seg de tre små guttene og går til Kristofas stue ved Alrekstadvannet. Slottsvakten Isak følger dem på veien. Idet de skal gå inn, stivner vakten. Blikket hans er fiksert på noe ute i mørket. I det samme ser Malin hva som kommer til syne i skodden. De brennende faklene kom stadig nærmere. Sakte spredte de seg ut i en videre formasjon, som om de skulle omringe dem som befant seg i den lille stuen. Stillheten deres var mer skremmende enn synet av den store massen som nærmet seg. Ansikter og skikkelser ble tydeligere. Malin blunket flere ganger for å se gjennom røyken fra faklene som mennene holdt i nevene.

Filip Falk blir med Malin til ruinene av Nikolaikirken, der den kappekledde er sett. De er oppe i tårnet da de med ett hører lyder. Falk løper ned for å undersøke hva det kan være. Så høres et brak som rister de gamle murveggene. Malin blir stiv av skrekk, men tvinger seg til å se ned i sjakten.«Falk!» ropte Malin av full kraft. «Falk? Er du der?» Det kom ingen svar. Hun tok et par steg til nedover. Da støvskyen letnet, skimtet hun de grå hellene som dekket gulvet nede i kirken. En fot var synlig. Et brunt bukseben og en brun støvel. Filip Falk lå urørlig på steingulvet.

Etter noen uhyggelige hendelser er Malin tilbake på Bergenhus hos lensherre Rosenkrantz. Kammerpiken Astrid tar henne med for å gjøre innkjøp. Da de kommer til torget, er det stor oppstandelse, og folk hoier og peker på noe som utspiller seg midt på plassen. Malin kan knapt tro sine egne øyne. Mannen i gapestokken ristet på hodet så halve ansiktet ble synlig. «Jeg har et ønske, bøddel. Hvis jeg blir anklaget for et tredje tyveri, vil jeg gjerne henges, og ikke halshugges, for jeg tåler så dårlig å se blod.» Folk brast i latter, men verken byfogden eller bøddelen lo med. Det hele var en merkelig forestilling, syntes Malin. I det samme løftet mannen i gapestokken hodet og skuet utover sitt publikum. Smilet var stort og bredt. Malin rykket til da hun innså at hun kjente ham.

På mystisk vis virvles hun inn i fortiden. Tidsreisedramaet har begynt. På Allehelgensaften er den unge arkeologistudenten Malin omviser i Rosenkrantztårnet på Bergenhus festning. Ved stengetid tar hun en runde ned i den dunkle kjelleren for å se til at alle har gått. I fangehullet er det mørkt og tomt. Med ett hugger en fornemmelse tak i henne. En følelse av ikke å være alene. Omrisset av en skikkelse tegner seg mot steinveggen. Etter møtet med den kappekledde er ikke Malin lenger i sin egen tid. Herr Rosenkrantz sperret opp øynene. Så bøyde han seg frem over bordet og satte blikket i henne.«Er hun en … trollkvinne?» Malin la hånden på brystet og skulle til å le. Men hun nøyde seg med et smil. «Hvem, jeg?»«Hun befant seg i fangehullet i en annen manns sted i går kveld, på allehelgensaften.» Han snakket enda langsommere nå, men åndedrettet hans gikk hurtigere. Som om han var redd. Han var enten en god skuespiller … eller ekte vare.

Alt det vonde og opprivende som har skjedd den siste tiden, får en forklaring, og alle de dystre hemmelighetene kommer for en dag. Celia er i Alvøskogen og plukker blåbær med Sofie og Elling da de oppdager to herreløse hester nede på veien.«Det er ingen mennesker der nede, det er jeg helt sikker på,» ropte Sofie. Hun hadde stanset helt, og sto på tå for å se over en liten kolle. «Ingen ryttere?» Celia fikk med ett en dårlig følelse. Hvor var mennene som hadde ridd dem? «Kanskje de ser etter oss?» foreslo Elling.«Hvorfor skulle de se etter oss?» glapp det ut av Celia, og det lød litt for bryskt. Sannheten var at tanken hadde svevet forbi. Tenk om noen hadde gått etter dem? Oppover i skogen, der tåken ville hindre sikten …

Celia er fast bestemt på å komme seg til festningen for å finne ut hva som har skjedd med faren og Scott. Om natten sniker hun seg ut fra Mor Silkensteens hus og ned til vannet, der hun legger på svøm. Da får hun øye på et murhus med jernstenger foran vinduene, og skjønner at det må være fangehuset. Så hørte hun med ett hosting innenfra. Det kunne ha vært hvem som helst, en hvilken som helst fange som av en eller annen grunn hadde blitt plassert i ensomt fengsel. Men Celia kjente hostingen igjen. «Scott?» hvisket hun, for stemmen hennes bar fremdeles ikke. Hun kremtet. «Scott Winther, er du der inne?» I neste øyeblikk grep hender fast i jernstengene, og et ansikt kom til syne.