May Lis Ruus

Det er duket for sankthansfest, og Celia er kledd og pyntet etter alle kunstens regler. Det er liv og røre på vei opp til Sydnes, men Celia følger bare gledeløst med på det som skjer. Alt hun tenker på, er Scott og hans løfter om midtsommerdansen. Men så dukker nabokonen fra Strandgaten opp.«Det var ikke herr Piil, men en kar som var sammen med ham.» Den eldre kvinnen smilte. «Det var Deres fars unge følgesvenn som ba meg finne Dem og gi en beskjed.» Hjertet hoppet over et slag. Scott! Det måtte være Scott som hadde sett henne og ikke ville gi seg til kjenne. «Hva er beskjeden?»

Celia og Scott har funnet seg en fredelig plett ved fossen i Våkendalen. De snakker om Scotts fremtid, samtidig som de vil nyte øyeblikket de har sammen. I det de skal bryte opp, hører de rop nede i dalen. De møter en liten gutt som forteller at en fin herre er i fred med å hoppe i vannet.«Hvilken mann?» spurte hun uforstående. «Han som skal ombringe seg,» lespet gutten. Det var som om han snakket om noe like dagligdags som hva han hadde spist til morgenmat, eller om været. «Ombringe … mener du …» Celia visste godt hva det betydde. Det var en som aktet å gjøre ende på seg. Her et sted.

Celia og Scott er på Askøen, og Valentin tar dem med seg på en spasertur. Han oppfører seg merkelig, og Celia aner uro. De stopper ved et utkikkspunkt, og Valentin blir stående og betrakte dem. I neste øyeblikk holder han en pistol i hånden. Scott reagerte momentant, og stilte seg foran Celia, som holdt fast i ryggen hans, redd for å falle ned den bratte skråningen som endte i vannet langt der nede. «Herr Silkensteen, hva betyr dette?» ropte Scott og holdt begge hendene avvergende foran seg, til tross for den vonde armen. «Senk pistolen, for svarte!» Valentin rettet derimot pistolens løp mot dem. «Jeg så alt.»

Celia er om bord på skipet Harmoni, og hun gleder seg til å se Bergen igjen. Hun blir forskrekket når skipet skifter kurs, og hun skjønner at de er på vei til Hop. På bryggen er det ingen som tar imot henne. Da hun kommer frem, byr husholdersken på vin, og det hun sier, får blodet til å fryse til is i Celias årer.«Nå?» kom det fra kvinnen. Hun smilte usikkert. «Vi prøver ikke å forgifte Dem.»«På Alvøen får ingen lov til å drikke noe som gir rus,» mumlet Celia, og følte seg utilpass. Fru Pedersen lo. «Vel, her er det ingen som ser Dem.» Hun la vekt på ordet her, og med ett var det som om skrevne bokstaver dannet ord foran Celias indre blikk. Jeg ser deg, sto det i Celias salmebok. Et lite øyeblikk var det som om hun frøs fast. Her var hun alene. Uten sin familie, uten tjenestefolk og verksfolk.

Elling er stygt skadet i foten etter brannen i kruttboden. Celia er rystet da hun får høre at han står i fare for å dø dersom det går verk i såret. Hun går ut for å sanke legende planter til å pleie såret med. Hun kommer til en gjørmete dam, og med ett sklir hun på det sleipe underlaget. Hun visste ikke om hun hadde vært borte, men kjente med ett at noe berørte ansiktet hennes. Det som dekket øynene, ble skjøvet vekk. Håret hennes. Det var det. Vått hår dekket ansiktet. Celia så omrisset av kroker. Hender? Et uklart, skyggelagt ansikt tegnet seg over henne. Lysende øyne, et tannløst hull og innsunkne kinn. Det lignet et knudrete tre som bøyde seg over henne med sine spinkle, krumme grener.

For å få orden på alle tankene går Celia en tur i naturparken. Der møter hun overraskende på faren, som snakker usammenhengende om Olive og det litte hittebarnet. Med ett blir luften fylt av et øredøvende smell.«Hva var det?» hvisket hun, uten å forvente svar fra sin far, som hun ikke forsto seg på. «Er det noen som skyter? Milde himmel, bare det ikke er enda et fiendtlig skip!» «Krutt.» Det korte ordet fikk henne til å rynke pannen. «Krutt?»«Kruttboden.» Faren blunket ikke. Celia kunne se redselen sin speile seg i hans øyne. Da hun snudde seg for å følge blikket hans, gispet hun. En stor, sort røyksky viste seg mellom trærne.«Kruttboden! Den har gått i luften!» hvisket hun.

Etter kirketid blir Piil-familien invitert til Hop Hovedgård av enkefru Silkensteen. Der får de høre at Cornelius Winther er arrestert, anklaget for forræderi etter sjøslaget, og Fiona besvimer. Samme kveld forsvinner Fiona. Tanken på rabarbraåkeren fikk det til å gå kaldt nedover Celias rygg. Et lik hadde blitt funnet der, og nå …Scott så at hun ble redd, for han ristet svakt på hodet. «Det er ikke sikkert at det samme har skjedd med Deres søster.» Trøsten var godt ment, men begge visste at han ikke hadde grunn til å tro noe som helst.

Et blodig sjøslag ryster fredelige Alvøen. Menn er blitt tatt til fange av fienden, deriblant flere fra Alvøen. Celia er engstelig for at både August og Scott ikke skal komme fra det med livet i behold, mens søsteren Fiona engster seg mer for papirmester Cornelius Winther enn for sin trolovede. Lensmannen tok ordet. «Til meg er det kommet meldinger om at en rekke menn ikke kom hjem i går og i morges. Vi tror de er blitt tatt om bord. Loser, fiskere, bønder, mennene herfra … Antallet er ikke klart, vi må gjøre undersøkelser. Men det er sannsynlig at et betydelig antall personer i løpet av gårsdagen og i nattetimene ble tatt til fange av engelskmennene. Vi håper naturligvis at de ikke er blitt drept.» Både Celia og moren gispet. Fiona måpet, men sa ingenting. Hun satt og fiklet med luktevannflasken sin.

Celia har sett for seg tilværelsen på Alvøen som ren idyll. Men brått går det opp for henne at det er drama og prøvelser som venter. Til alt overmål blir hennes far liggende i uvett etter hendelsen i rabarbraåkeren. Alle er sikre på at det er den ravgale Lorte-Lovinda som står bak ugjerningen.«Hun vil dingle for dette,» sa en dyp mannsstemme. Det lød som Cornelius Winther. Det var så mange tanker i Celias hode, og hun følte seg ør fremdeles. Først nå gikk det opp for henne hva de trodde.«Det var ikke Lovinda,» sa Celia, høyt og tydelig. Døråpningen til nordværelset ble med ett fullt av lange ansikter og trillrunde øyne som stirret på henne. «Celia? Hva sa du nå?» spurte Fiona måpende.

Bergen, 1808Celia er atten år når hennes far selger huset og handelsgården i byen for å satse alt på krutt- og papirmøllen på idylliske Alvøen. Underveis til sitt nye hjem blir familien vitne til at en kvinne faller i sjøen fra en klippe. Den dramatiske hendelsen avdekker at deres nye hjemsted skjuler mørke hemmeligheter. Kanskje blir ikke livet på landet så fredelig som Celia har sett for seg.«Se! Det er noen oppe på pynten! Et elskende par … åh, så romantisk!» Søsteren pekte. Celia så opp. Solen blendet henne, men hun kunne skimte to skikkelser tegne seg mot den blå himmelen. At de våget! Klippen var høyt over vannet, og under var det skjær. «Å! Se! Det er en som … kvinnen faller!» Celia satte i et skrik.

En stund igjen til sommerferien? Uteblir sommerværet hos deg? Fortvil ikke! I Sommerstemning får du en variert og innholdsrik norgesferie – med godværsgaranti. Bli med Ellinor Rafaelsen i bryllupsfest og mimre om en romantisk sommer på Hvaler. Dra til seters i Gudbrandsdalen med Jane Mysen, der en fremmed får søt musikk til å oppstå. Opplev markslått på Røros med Annikki Øvergård, kjenn duften av syrintrærne i vestfoldsidyllen Borre med Elisabeth Hammer og fang krabber på Alvøen utenfor Bergen i May Lis Ruus’ fortelling. Gjør et vågestykke en midtsommernatt på en øy utenfor Sotra sammen med Torill Karina Børnes, bli med Inger Harriet Hegstad tilbake til barndommens sommerparadis og Yvonne Andersen til bølgeskvulp og saltsprut i Nord-Norge. God sommer!

La disse julenovellene bli en del av årets juleforberedelser! Her får du lune, hjertevarme, stemningsfulle og morsomme fortellinger fra elleve av våre mest kjente og kjære forfattere. Bli med Frid Ingulstads Reidar på jakt etter en forsvunnen sjakkbrikke, stå på skøyter med May Lis Ruus’ Emme, dra til fjells med Lise i Jane Mysens fortelling og i juleselskap på Røros med Annikki Øvergårds Maren. Kjenn fortvilelsen til Magnus i Ann-Christin Gjersøes historie, overraskelsen da Ellinor Rafaelsens Lillian åpner kofferten sin, hjertelaget til Martine Strømsnæs’ Agnes og hvordan blodet bruser hos Yvonne Andersens Silja. Utvid horisonten og se på stjernene sammen med Venke og Jorunn Johansen, dra til Sydpolen med Olum og bestemoren i Annikki Øvergårds fortelling, nordover til Emmeline og Trine Angelsen og på bytur til Bergen med Torill Børnes’ Ingrid. Tolv julenoveller som setter deg i ordentlig julestemning – og gir deg ekte juleleseglede!

Tvillinger! Cora hadde født to barn. Nå som Erle kjenner sannheten, er hun ikke i tvil. Kusinen svever i stor fare, og det haster med å redde henne. Imens foregår noe annet stort i kulissene, noe som snur opp ned på hele Erles tilværelse …Alt ble mindre og mindre. Erle kjente igjen Nøstegaten, med deres røde hus i midten som en liten prikk. Der bodde de! Da strømmet tårene til øynene hennes. Så kjente hun ikke mer igjen. Alt ble land og øyer og fjorder. Der nede et sted hadde hun tilbrakt sankthansnatten på et skjær med Theodor. Og nå var de her, høyt, høyt oppe, over måkene og under solen. Og et enda mer spennende eventyr ventet dem.