Ellinor Rafaelsen

Benjamin og Jonas må oppgi letingen etter Evelina og drar tilbake til Kautokeino for å samle et letemannskap. Annalena trøster Benjamin, som plages av dårlig samvittighet for å ha tatt moren med ut på denne reisen.– Hun er et voksent menneske. Hun kunne ha sagt nei dersom hun følte seg for gammel til dette. Hun ønsket det. Tenk heller på gleden du har gitt henne.– Men hva er den gleden verdt dersom hun aldri får tenke tilbake og minnes ... Om den blir hennes siste glede.– Benjamin, sa Annalena og så ham fast inn i øynene. – Hvis moren din dør der ute, så er det en mening med det.

Johanna har sett Rickard full før, men aldri så sint og ondskapsfull som nå. Og aldri før har hun følt en så intens redsel.– La meg dra hjem til ham ... Rickard, vær så snill. Johanna gråt heftig nå. Selv om Evelinas sofapute allerede var ødelagt av blodflekker, fikk hun seg ikke til å benytte seg av den. I stedet brukte hun ermet på strikkejakken til å tørke neseblodet, som nå var blandet med tårer. – La meg få ...– Du skal ikke nærme deg den ungen mer! snerret Rickard rasende. – Du har å holde deg unna. Nærmer du deg sønnen min, skal jeg love deg at den julingen du har fått i natt, og som du fortjener, blir som myke kjærtegn å regne.

Endelig får Evelina et gjensyn med Finnmark. Etter et langt liv skal hun få vise Benjamin hvor han er født – og hvor deres veier skiltes.– Med pulk og reinsdyr? Evelina hadde stjerner i øynene ved tanken på å skulle få oppleve noe av dette som i alle år hadde stått for henne som et av de fineste barndomsminnene. Susende over vidda på knistrende vinterføre, nedpakket i reinskinn og varme klær, og med de vakre reinsdyrene i jevnt trav foran pulken.

Rickard tåler ikke at Evelina tar til motmæle, og nekter henne å treffe Johanna og Julie etter at de har flyttet for seg selv. Så når fødselen setter i gang, er Julie alene hjemme med moren.– Gjør som jeg sier, Julie! Johannas stemme var en blanding av sinne, panikk og fortvilelse. – Hjelp meg, Julie. Gjør noe! Men Julie klarte ikke lee seg. Hun bare satt der stiv av skrekk, overbevist om at nå tok Gud fra henne den kjæreste hun hadde. Nå tok han moren.

Evelina blir bunnløst fortvilet når hun kommer hjem og finner huset nedbrent. Det kjære hjemmet som skulle huse den lille familien hennes. Hun hadde lovet dem at de skulle få bo der. Nå hadde de ikke noe hjem lenger.– Huset! Huset mitt. Henrys og mitt hjem ... det er ikke der, det er ... – Er du sikker, er du sikker på at dette er rett brygge? Det er jo en stund siden ... Benjamin merket at han begynte å bli urolig.– Det er det. Dette er vår brygge. Det er vår hage, vårt lønnetre og ... Å, Benjamin, nå slo hun hendene for ansiktet igjen og begynte å gråte.

Det er tydelig at mannen som er sammen med Julie, forsøker å holde henne oppe, samtidig som han prøver å komme seg opp på isen. Men det ser ut som han kjemper en håpløs kamp i det iskalde vannet.– Kjære Gud, hold dem oppe! ba Benjamin høyt. – Gi dem styrke ... La dem holde ut ... La meg komme frem i tide! Han ålte seg fremover med stigen foran seg. Han var våt og kald, men merket det knapt. Han hadde glemt å ta på seg vantene, de lå i bilen, og nå merket han hvordan fingrene begynte å verke av frost der de klemte om det nederste trinnet i stigen. Han visste av erfaring at snart ville de bli stive og numne, og det ville bli vanskelig å holde fast i stigen.

Lilja forstår at det haster å få Evelina til sykehuset, og får hjelp av sjåføren til å frakte henne dit. Hun prøver å konsentrere seg om bestemoren, men klarer ikke få tankene bort fra at det er noe kjent med føreren av bilen.– Ikke dø, hvisket hun da eieren av bilen hadde satt seg bak rattet og startet motoren. – Kjære Evelina ... Kjære Gud ... ikke la henne dø! Redselen for at de skulle miste Evelina malte som en vond kvern i brystet. Likevel trengte det seg frem nye tanker om mannen bak rattet. Hvem er han? undret hun og kastet et blikk fremover mot førersetet.

Det haster med å få den eldre kvinnen opp fra myra før det er for sent. Lilja og Victor kjemper en febrilsk kamp for å redde henne.– Ta den under armene dine, slik at du henger på den. På den måten kan du holde deg oppe. En trestamme som ligger flatt og vannrett over myra, synker ikke. Jeg går og henter ... Han tidde brått. Plutselig lød det stemmer inne i skogen, der skogbunnen var fast. – Herregud, det er bare det som mangler nå, mumlet Victor sammenbitt. – Tyskere ... Og her ligger vi, midt ute i myra.

Lilja får det travelt med å komme seg hjem før Roald. Det haster med å få varslet Victor. Og hva med Kirsten, vil hun klare å holde på hemmeligheten?– Victor må bort herfra, fort, sa Lilja alvorlig da hun var blitt alene med Helga. – Vi kan ikke stole på Kirsten. Jeg vet jo ikke hvor lenge Roald har planer om å bli denne gangen, og ... Helga ... Hun så ulykkelig på svigermoren. – Jeg ... Denne gangen blir jeg med Victor.– Blir du med Victor? Helga så på henne med et blikk Lilja ikke helt klarte å tyde.

Lilja er sterkt i tvil. Skal hun be flyktningene reise videre, eller skal hun gi dem mat og et sted og hvile? Og sette Kirsten, Helga og sitt eget liv i fare. Og hva ville Roald si hvis han fikk vite om det? Lilja ba en stille bønn om at Kirsten ville forstå uten flere spørsmål, og ble straks bønnhørt. Kirsten tidde og trykket ansiktet inntil brystet hennes. Slik sto hun da tyskerne kom ned fra loftet igjen.– Hva ... hva leter dere etter? våget Lilja seg til å spørre.– Flyktninger. Tre voksne. En kvinne og to menn, svarte den ene tyskeren og satte et par harde øyne i Lilja. – Hvor er låve?

Kom i julestemning med nye julenoveller fra noen av våre mest folkekjære forfattereJuleforberedelser innebærer så mangt, men slakting og høyt promillenivå er ingen ideell kombinasjon, skal vi tro Yvonne Andersen. Hos Trine Angelsen i Lofoten får vi se over gammel julepynt og bli med på å mimre om svunne tiders feiring, og Torill Karina Børnes viser hvordan en dukke kan symbolisere fred og forsoning. I Synnøve Eriksens fortelling får en husholderske en stri tørn og et varmere hjerte når ekteparet hun jobber for, tar til seg et barn. Elisabeth Hammer tar oss med på jakt etter fjøsnissen, Merete Lien sjekker oss inn på Hotell Den hvite rose og Anne MarieMeyer viser at romantikken kan blomstre selv på et sykehus. En gammel dame ser tilbake på en minneverdig julefeiring i Jenny Mickos historie, og Jane Mysens hovedperson Ingrid havner i en situasjon som tvinger moren til å ta et oppgjør med sin egen fortid. Ellinor Rafaelsen viser at bak gylne fasader kan det skjule seg mye grums, og i Martine Strømsnes’ fortelling får hjelp fra uventet hold uventede følger. Karen Støylen viser hva som ligger i begrepet «Du må ikke vente til det kjølner, men slå mot gløden», og Hege Løvstad Toverud runder av med en tur til København og en H. C. Andersen-inspirert historie. Tretten rørende, fornøyelige, romantiske og dramatiske historier du kan hygge deg med i førjulstiden.

Lilja hadde følt seg trygg da hun gikk til doktor Vangen i stedet for familiens faste lege. Hvorfor skulle hun da ha slik uflaks at han viste seg å være medlem av samme losje som Andreas? Og at de to skulle møtes på trikken. Lilja prøvde å komme seg på beina. Smerten skar som kniver gjennom ryggen. Hun kom seg halvveis opp før hånden hans traff ansiktet hennes og hun falt over ende igjen. Hun kjente blodsmaken bre seg i munnen og stirret skrekkslagen opp på ham. Herregud! tenkte hun. Han kommer til å drepe meg! Han så helt vanvittig ut, av sinne og sjalusi.

Lilja har bestemt seg for å forlate Høgli, det er ikke lenger mulig for henne å bo der. Men vil hun klare å reise fra jentene, som hun har vært som en mor for?– Gøril, begynte hun. Så tidde hun brått. Hun visste ikke hvordan hun skulle få sagt det. Ikke med Gørils bedende blikk, som skjelte så tillitsfullt mot henne, med en bønn om at det hun hadde hørt, ikke stemte. – Gøril, jeg ...– Hun kommer ikke tilbake, kom det hardt fra den elleve år gamle Johanna.

Evelina ønsker å delta på Sanitetsforeningens årsmøte på Hamar, men vet ikke om hun kan reise fra Henry. Lilja og Nusse får ingen varm velkomst på Bakkejord. Når Benjamin reiser fra henne for å finne et nytt hjem til henne, blir dagene ekstra vanskelige. Lilja sto urørlig midt i rommet og hørte hva som ble sagt uten egentlig å høre noe. Det var som om hun valgte å stenge ute alle lyder. Hun ville ikke høre. Ville ikke vite. Likevel malte tankene gjennom hodet hennes, om og om igjen, til hun til slutt følte seg syk og kvalm og måtte løpe forbi de to mennene ut i regnet for å kaste opp.

Benjamin kjemper iherdig for å få kontroll over den skremte hesten. Han blir dypt fortvilet når han kommer bort og ser at det er Mathilde som ligger livløs på bakken.– Det går bra nå, sa Benjamin trøstende og fortsatte å stryke henne over ansiktet og håret. – Holger henter en vogn så vi får deg opp det siste stykket til huset og inn i sengen. Det går bra nå ... Mathilde svarte ikke. Hun lå med øynene lukket. Armene hang slapt ned mot bakken.

Alt tyder på at Kristian har pakket sakene sine og forlatt Hamar. Mathilde er sint og dypt fortvilet. Hvordan skal hun klare seg alene med et barn? De ville bli utstøtt, både hun og barnet. Hun kunne glemme å finne den snille mannen hun alltid hadde drømt om. For ingen mann ville vel ha en kvinne med et uekte barn på slep. Dessuten kom hun aldri mer til å stole på en mann. Ingen mann ville klare å lure henne etter dette.

Mathilde er nødt til å se sannheten i øynene. Benjamin er broren hennes. Og de hadde vært i ferd med å begå den verste synd mellom to mennesker. De hadde falt for hverandre, de elsket hverandre og de hadde hatt drømmer om en fremtid sammen. Om en familie. Nå lå den drømmen knust mellom dem. Knust på en så brutal måte at ingen kunne forestille seg smerten det medførte. – Kjære Gud, hjelp meg, hvisket hun og tørket tårene. – Hjelp meg å slutte å elske ham. Hjelp meg å ... å ikke hate ham ...

Prestens avsløring kommer som et sjokk på Benjamin. Men endelig får han muligheten til å leve det livet han har drømt om. Som føles så naturlig for ham.– Jeg vil bort herfra. Nå! – Hvorfor? Faren trakk pusten. – Fordi jeg vil leve et annet liv. – Et liv i synd. – Ja! ropte Benjamin gråtende. – Hvis det å leve i en fattigslig hytte og leve av jakt og fiske og ... og høre til ute i den naturen som Gud har skapt, hvis det er å leve i synd, så er det det jeg vil. Da vil jeg leve i synd!

Evelina får sjokk når hun kommer hjem og blir møtt av Veronica, som forteller at hun ikke lenger har noe hjem på Wendelhaug. Jakob viser sitt sanne ansikt, og Evelina føler seg maktesløs overfor alle løgnene han strør om seg med.– Jakob ... Evelina så bedende på ham. Øynene sto så fulle av tårer at det var så vidt hun kunne se ham, der han fløt sammen med resten av interiøret. – Ikke gjør dette mot meg. Eller mot Mathilde. Dere er jo onde – både du og Veronica ... Dere er djevelens apostler, begge to!

Evelina savner svigermoren og føler seg ensom på Wendelhaug. Likevel er hun glad for at Jakob er mye borte hjemmefra, for livet som husets frue blir vanskeligere enn hun hadde kunnet ane.– Mathilde ... hun er min datter også. Vi er to om å oppdra … – Mathilde skal oppdras til å bli den neste som skal overta denne eiendommen, avbrøt han henne igjen. – Med din bakgrunn er ikke du den rette til å ta deg av den oppdragelsen. Du som knapt visste hvilken kniv og gaffel du skulle bruke under de større middagene da du kom og trengte deg inn her. Som selv måtte oppdras!